Nitti-tallets største miljøslag er kanskje over. Takket være biskoper, tusenvis av miljøvernere, bestemødre, fagforeningsledere og mange, mange andre ser det nå ut til at det ikke blir noe av planene om å bygge to forurensende gasskraftverk på Vestlandet. Hadde det ikke vært for denne innsatsen og trusler om sivil ulydighet, ville de to gasskraftverkene snart stått ferdig.

Etter planene skulle Naturkraft starte utbyggingen i fjor vår, men på grunn av trusler om store sivil ulydighetsaksjoner måtte daværende statsminister Torbjørn Jagland utsette utbyggingen til etter valget. Det gav teknokratene i Hydro nok tid til å komme fram til en løsning som gjør Naturkrafts gasskraftverk gammeldagse og utrangerte allerede før det første spadestikket er tatt.

Det som for alle syntes som en tapt sak for litt over ett år siden, kan nå bli en av miljøbevegelsens største seire i Norge. Saken viser at det nytter bare man vil det nok. Det er ikke over og ut for den folkelige mobiliseringen i miljøkampen slik VG og Dagbladet konkluderer med etter alt oppstyret rundt Naturvernforbundet i vår. Den folkelige mobiliseringen har hatt større gjennomslagskraft enn noen gang. Uten den ville det ikke vært noen seier i gasskraftsaken, og Jagland hadde sittet med skjegget i postkassen og vært ansvarlig for nittitallets største miljøskandale i Norge. Den massive motstanden gav politikerne og næringslivet en sjanse til å ta angeren på forskudd, ikke etterskudd slik Gro Harlem Brundtland måtte gjøre i Alta-saken. Hun angret seg for seint.

Konklusjonene etter gasskraftsaken er at; jo visst nytter det! Kreftene som ble utfordret, var store og sterke. Hydro, Statoil, Statkraft, LO, NHO, stortingsflertallet måtte bøye seg for den enorme motstanden. Slikt skjer ikke ofte, men det har skjedd før. På midten av syttitallet raste atomkraftdebatten i Norge. Planene om utbygging av flere atomkraftverk rundt om i landet ble stanset av en folkelig mobilisering og aksjoner. Det er nok de færreste som synes at det var dumt i dag. De mange elve-aksjonene har også vært viktige. Uten Alta, Mardøla og Innerdalen er jeg sikker på at utbyggingspresset på de gjenværende vassdragene ville vært sterkere i dag.

Sivil ulydighet har spilt og vil spille en viktig rolle i utviklingen av samfunnet. Mange av de rettighetene vi i dag tar som en selvfølge, er kommet som en følge av at noen trosset loven. Den alminnelige stemmeretten kom etter krav og ulovlige aksjoner fra blant annet kvinnebevegelsen, streikeretten kom etter ulovlige streiker blant arbeiderne. Sivil ulydighet er ingen trussel mot demokratiet, slik noen hevder. Sivil ulydighet er en forutsetning for utviklingen av demokratiet. Demokrati er ingen statisk tilstand, det er hele tiden i utvikling, og det utvikles blant annet av at noen setter moral og viktige verdier over de gjeldende lover når situasjonen krever det.

Det er den blinde lydigheten som truer demokratiet og samfunnet. De verste handlingene i historien, de vi skjemmes mest over, er utført av folk som konsekvent har satt loven over sin egen moral. I blant er det riktig å trosse lovene og sette moralen først. Sivil ulydighet gir oss muligheten til å ta angeren på forskudd.

Samfunnet er avhengig av folk som stiller spørsmål ved vedtatte sannheter, folk som tør å utfordre. Her har utdanningsinstitusjonene sviktet. På skolen belønnes blind lydighet og mangel på kritisk sans. I de seinere årene er presset på studenter og skoleelever blitt så stort at det går utover samfunnsegasjementet. Bruker du for mye tid i en organisasjon, går det utover eksamen og karakterene. Dessuten læres vi opp til å tro at det ikke nytter med engasjement uansett. Demokratiet blir skadelidende.

Miljøbevegelsen var dømt til å tape gasskraftsaken allerede før den engasjerte seg. Allikevel vant vi. Ett av hovedproblemene til miljøbevegelsen i dag er likegyldigheten og folk som ikke tror det nytter. Gasskraft-seieren vil være med på å snu dette.