I universitetsavisa nr 10, 1998 er det et intervju med Arnfinn Jenssen om manglende samarbeid innenfor norsk forskning. Det henvises spesifikt til prosjektet Sikkerhet på Sokkelen. Undertegnede ledet dette prosjektet de tre siste årene fra 1980 til 1983. Totalrammen for hele prosjektet med offentlig og privat finansiering var knapt 113 millioner (ikke 125, som Jenssen hevder). Jenssen synes videre å mene at alt dette gikk til brann- og eksplosjonsforskning. Våre regnskaper viser at det var knapt 12 millioner som ble benyttet på dette området. De øvrige midlene gikk til riskikovurderinger, dykkeforskning osv, i alt 11 forskningsområder. Jenssen hevder videre at 43% ble benyttet til administrasjon. For hele SPS var administrasjonskostnadene 6,7% av totalen. SPS var til da det største FoU-programmet som var gjennomført i Norge. I min periode som leder var det meget små friksjoner mellom de ulike FoU-miljøene. Min erfaring er at den som sitter på midlene, har betydelige muligheter for å få konkurrenter til å samarbeide. Denne muligheten benyttet vi flere ganger.

Jenssens erfaringer må derfor dreie seg om oppstarten på et delområde hvor flere miljøer var interessert og skulle finne sin posisjon. At det generelt i Norge skulle være slik at norske miljøer ikke vil samhandle med utlandet, stemmer ikke med min erfaring. Jeg er likevel for at det er nødvendig med betydelig kompetanse innomlands for å evne å kjøpe kompetanse utenfra.

Nasjonale programmer som SPS har derfor plikt til å sørge for at tilstrekkelig norsk kompetanse bygges opp.