Noen kommentarer til ORGUTs organisasjonsprosjekt.
Etter at innstillingen fra det såkalte Organisasjonsprosjektet er blitt kjent, har det utløst til dels heftig ordveksling på NTNU. Denne debatten er i ferd med å bli konstruert som et skisma mellom «tradisjonalister» og «modernister».
Modernistene, som er representert ved Organisasjonspro-sjektet, er de som har forstått at vi trenger en Hydro-isering eller Sintef-isering av NTNU for å møte framtidas utfordringer. Tradisjonalistene er vi som henger igjen i tilvante forestillinger, og som tror det er viktige forskjeller mellom en bankfilial og et universitetsinstitutt.
Sintef-direktør Roar Arnt-zen, som i forrige nummer av Universitetsavisa plutselig opptrer i en ny rolle som organisasjonsutviklingsekspert, er prisverdig klar på hva det dreier seg om. Det er nødvendig å slutte med den frie grunnforskningen, for den er samfunnet ikke lenger interessert i. NTNU står overfor, hevder Arntzen, en ny virkelighet som krever «en mer handlekraftig og dynamisk ledelse».
Det er i beste fall uklart hvordan Arntzen vet dette. Enda mer uklart er det hva slags handlekraftighet og dynamikk som kreves. I intervjuet med Universi-tetsavisa boltrer Sintef-direktøren seg i floskler og løse påstander. For eksempel hevdes det at NTNU taper i konkurransen om forskningsmidler og at organisasjonen er preget av handlingslammelse. Det gis imidlertid ingen dokumentasjon for disse påstandene.
Heri ligger et hovedproblem med Organisasjonsprosjektet. Hele innstillingen bygger på synsing. Det er ikke gjennomført en eneste undersøkelse av hvordan NTNU og de forskjellige fagmiljøene fungerer, for det tror tydeligvis komiteen at de vet. Stort mer amatørmessig kan vel ikke et organisasjonsutviklingsprosjekt drives?
Mangelen på analyse av hvordan NTNUs institutter og forskningsmiljøer fungerer, overgås bare av mangelen på presisering av hva slags mål det skal organiseres etter. Det snakkes om effektivitet og ineffektivitet, uten at det på noe tidspunkt er klargjort hva slags målestokk som anvendes. I praksis later man som om det finnes en underliggende økonomisk logikk som kan brukes som kriterium, men det er regelrett juks. NTNU er, som de andre norske universitetene, ingen butikk der det er kroner og øre som teller. Det finnes ingen pris på de fleste av NTNUs «produkter».
Derfor er påstanden om at NTNUs institutter er ineffektive, framsatt av Per Morten Schiefloe i et intervju i Universi-tetsavisa nr. 9, meningsløs. Ineffektive i forhold til hva? I mangel av undersøkelser og kriterier kan vi like gjerne anta det motsatte: NTNUs institutter har vist seg å være meget effektive. Vår håndtering av en eksplosjonsartet vekst i studenttallet kunne tolkes som uttrykk for en produktivitetsvekst som de fleste industribedrifter kan se langt etter. Orgut har ikke engang forsøkt å late som om de har lekt med noen form for benchmarking eller sammenlikning med andre universitet. De bare føler at tingene kan bli bedre. Det er også slående at man later som om det finnes en beste organisasjonsform som passer for alle NTNUs fagmiljøer, uavhengig av hva slags forskning de utfører, hvilke eksterne kontakter de har, hva slags studenter de har, osv. Slike konstruksjoner oppstår typisk i prosjekter der skrivebordet og møterommet er viktigere enn virkeligheten. Da kan man uforstyrret leke seg med organisasjonskart og modeller, uavhengig av ubehagelige spørsmål. Hvordan kan det ha seg at NTNU med dagens organisasjonsform huser fremragende fagmiljø? Hvorfor er det stor variasjon i måten instituttstyrere fungerer på? Hvor mye må lønningene til det vitenskapelige personalet økes for at NTNU fortsatt skal være en attraktiv arbeidsplass dersom den faglige og forskningsmessige friheten uthules? I den videre diskusjonen ville det være en stor fordel om Organisasjonsprosjektet kunne klarlegge noen av premissene for de framlagte forslagene:
* Hva slags kvalitetsmål er det prosjektet bruker som grunnlag for sine effektivitetsvurderinger? Er det for eksempel gjennomsnittstid pr. beslutning?
* Hvilke av NTNUs institutter har en faglig profil og oppbygning som gjør instituttstyreren til en naturlig forskningsleder?
* Hvilke organisasjonsteorier gir grunnlag for å tro at en avskaffelse av formelle organer for informasjon og demokratiske beslutninger ikke vil føre til en oppblomstring av uformelle organer som ivaretar disse oppgavene?
* Hvilke eksempler kan man nevne på at NTNU har tapt konkurranse om forskningsmidler på grunn av mangel på dynamisk og handlekraftig ledelse?
* Hva skal NTNU med Sintef dersom NTNU skal organiseres for å utkonkurrere Sintef? På hvilket grunnlag kan man gå ut fra at Sintef er mer effektiv enn NTNU? (Det kan vel ikke være årsverksprisen eller mengden internasjonal publisering?)
* Er tankegangen om forskningsbasert undervisning avlegs, slik at forskningsinteressene ved universitetene må underlegges de til enhver tid gjeldende prioriteringer i Norges Forsknings-råd og Norsk Hydro?
Det ville selvsagt også vært interessant å få en forklaring på målforskyvningene innenfor Or-gut. Det skulle være et administrativt effektiviseringsprosjekt. Resultatet har imidlertid blitt et forsøk på omorganisering som i første rekke sikter seg inn mot forskningen og det vitenskapelige personalet, med det formål å redusere den faglige friheten som har vært universitetets fremste kjennetegn.