«Raddat» har nasjonalt ansvar for radiologisk datering (C-14), men trenger 20 millioner til ny apparatur for ikke å komme i bakleksa.

Laboratorium for radiologisk datering («Raddat» på folkemunne) holder til på Gløshaugen, på Gamle Fysikk. Det har det gjort siden det ble opprettet på 50-tallet, og det skal det fortsette å gjøre. Det skal også fortsette å være et dateringslaboratorium for hele landet. Men heretter under ny eier: Mens Raddat i over 40 år har ligget under Forskningsrå-det, blir det nå overført til sin aller beste NTNU-kunde: Viten-skapsmuseet.

Markedsføre prosesstudier

Museets direktør, Arne B. Jo-hansen, synes personlig det er dumt av Forskningsrådet å kvitte seg med laboratoriet. Etter Norgesnett-tankegang burde den instansen som har nasjonalt ansvar for norsk forskning, også ha ansvaret for et nasjonalt laboratorium, mener han. Men ellers tar han med glede imot Raddat og vil opprettholde det som et skikkelig nasjonalt laboratorium. - Vi vil benytte denne anledningen til å markedsføre prosesstudienes betydning ved vårt universitet. Hvordan skal man kunne forstå teknologiens, og andre fags, posisjon i dag uten å forstå dens røtter? Og da er datering grunnleggende, slår Arne B. Johansen fast.

Men både han og Raddats daglige leder, Steinar Gulliksen, er enige om Raddat i dag står i fare for å bli faglig akterutseilt. - Vi bruker gammelt utstyr og ligger nå på utstyrsmessig bunnplass i nordisk sammenheng. Skal vi unngå å komme helt i bakleksa, trenger vi 20 millioner kroner til nytt utstyr, slår de fast.

Vidunderapparat

Det utstyret Raddat i dag disponerer, gir god datering og pålitelige resultater. Men det er gammelt, det er tidkrevende i bruk - hver prøve tar fra ett døgn til én uke å utføre -, og Raddat kan maksimalt utføre 8-900 av dem i året. Metoden er i seg selv destruktiv, og med dagens utstyr må relativt store biter tas ut av et objekt for at analysen kan gjøres. Det vil også si at helt små ting, som for eksempel et frø, ikke kan dateres.

De siste 15 årene har det imidlertid blitt utviklet utstyr, såkalte dateringsakselleratorer, som kan måle C-14 i materialmengder på 1/1000 av dagens nødvendige størrelse. Måletida kan samtidig reduseres fra ett døgn til 15-20 minutter. Svenskene har slikt utstyr, og Gulliksen og hans medarbeidere har omlag ti års erfaring med å preparere prøver for å sende dem til Sverige. Danskene har også slikt utstyr. Men ikke Norge. - Hver av våre ti tellere har en målekapasitet på 60-70 prøver i året. Én aksellerator gjør 3-4000 prøver i året, forteller Gulliksen.

Vidunderapparatet koster 20 millioner kroner, men verken Gulliksen eller Johansen er i tvil om at det er verd hver øre: - Vi kunne slutte med å gjøre hærverk på gammelt kulturhistorisk materiale, og få tillatelse til å gjøre dateringer som vi ikke får lov til i dag. Prøvetakingsarbeidet og prepareringen kunne gjøres billigere og mer rasjonelt. Vi kunne ha døgnkontinuerlig drift, styrt og overvåket av datamaskiner, en billig affære når først maskina går. Og det ville bli lave kostnader ved ekstra dateringer. Mange forskningsprosjekter ville nyte godt av et større datatilfang enn de kan få med dagens metoder. Datering kunne slutte å være luksusartikkel og begynne å bli dagligvare, påpeker de to, og minner også om muligheten for å gjøre god butikk ved å ta flere oppdrag for utlandet.

Skreddersydd for NTNU

Nå sitter ikke millionene løst verken ved NTNU eller i statskassa, men Gulliksen og Johansen mener det er grunn til en forsiktig optimisme, ettersom det nå finnes en åpning i Forskningsrådet til å søke om avansert vitenskapelig utstyr. Prioriteringa har allerede passert Museumsstyret, men den må også passere Kollegiet.

- Gudmund Hernes nevnte C-14 datering som et godt eksempel på naturvitenskapeligog humanistisk samarbeid. Hvis NTNU skal fungere i sin nye rolle, og ikke se på at vi blir akterutseilt på teknologisk kompetanse, bør det finne plass til denne prioriteringa, sier Steinar Gulliksen og Arne B. Johansen.

Dette er og gjør Raddat

Laboratoriet for radiologisk datering vokste fram ved NTH på 1950-tallet, samtidig med liknende laboratorier andre steder i Europa, på en bølge av interesse og entusiasme for kjernefysikk. Dateringsmetoden, kalt C-14, var få år tidligere oppdaget av den amerikanske forskeren Willard F. Libby som fikk Nobelprisen for dette. Den grunner seg på måling av radioaktivt karbon i organisk materiale, og har betydd en revolusjon når det gjelder å tidfeste hendelser opptil 50 000 år tilbake i tid.

Radioaktive stoffer brytes ned med forskjellig hastighet. Et mål for denne hastigheten er halveringstida som er en konstant størrelse for hvert enkelt stoff. De radioaktive stoffene som spaltes, går etter hvert over til stabile sluttprodukter. Hvis man kjenner mengden av radio-aktivt stoff som opprinnelig var til stede i et objekt og undersøker hvor mye av dette som i dag er igjen, kan man direkte av forholdet mellom disse mengdene bestemme objektets alder. C-14 datering utnytter dette prinsippet.

Metoden forutsetter at materialet forbrennes til CO2-gass; det er i denne gassen radioaktiviteten måles. På materiale yngre enn 10 000 år er dateringen uhyre nøyaktig, med avvik på bare 40-50 år. Metoden er derfor svært egnet til å se på forandringer etter siste istid.

Laboratoriets oppdragsgivere er først og fremst de norske forskningsmiljøene, med noenlunde lik fordeling på vegetasjonshistorie, kvartærgeologi og arkeologi, men det har også andre kunder.

Raddat har fire fast ansatte, tre praktikanter og et årlig totalbudsjett på rundt 3 millioner kroner. Av dette er 25-30 prosent betalte oppdrag.