Blant turens høydepunkter var det da radioen, innkjøpt i Drammen for 149 kroner, sprakende ga lyd fra seg langt inne i fjellheimen. Da kom sivilisasjonen på besøk for en stakket stund, og det var som julaften i teltet.

Totusentrehundreogfire kilometer på ski er tilbakelagt. Og det i luftlinje. For å finne den reelle lengden må det plusses på både 20 og 30 prosent . I over 100 netter har de ligget i telt, og inntrykkene fra «Tur Noreg» vil sitte i så lenge de lever.

Det hele startet med at Per Ole Fremmersvik fra Voss, nettopp ferdig med Elkraft på Gløshaugen, i fjor høst averterte i Universitets-avisa etter en turkamerat. Ambisjonen var å gå på ski fra Lindesnes til Nordkapp. Den heldige, eller uheldige, etter som man ser det, ble Anders Liverud, psykologistudent ved NTNU, egentlig fra Drammen. Begge hadde de betydelig erfaring med turliv og kortere ekspedisjoner, Per Ole i første rekke fra koienettet ved NTNU under sin studietid i Trondheim. Sammen benyttet de førjulsvinteren til enkelte korte turer - nærmest for å bli kjent med hverandre og med den andres fysiske forfatning, før de den 25. januar la ut fra fyret på Lindesnes. Begge var de klar over at de ikke kjente særlig til hverandre som personer, og at det tette samværet i fire måneder ville kunne avsløre ulike sider ved den andres person. Sider som ikke nødvendigvis var like behagelige å oppdage milevis fra folk med null muligheter til retrett.

- Derfor diskuterte vi dette ganske grundig før vi dro. Og vi var enige om at vi begge måtte vise stor toleranse og evne til å akseptere den andres særegenheter, holdninger og personlighet, forteller Anders Liverud.

Toleranseprøve

Likevel kunne Universitetsavisas lesere spore en undertone av irritasjon i en av rapportene. (Univer-sitetsavisa 23. april). I reisebrevet fra Anders het det at «Kort fortalt fungerer Per Ole og jeg glimrende rent turteknisk, men ikke like glimrende sosialt».

- Vi er forskjellige personer med forskjellig bakgrunn og utgangspunkt. Mens Per Ole er langt mer målrettet og omhyggelig i alt han gjør, tar jeg ting mer på sparket. Per Ole liker å planlegge til minste detalj, og hadde nok større ambisjoner med denne turen enn jeg hadde. For meg var turen ment å være en lystbetont langtur, mens det virket som Per Ole nærmest hadde et oppdrag han skulle utføre. Det førte til noen gnisninger, men heldigvis hadde vi snakket grundig om hvordan vi skulle løse opp i slike floker, og stikkordet var åpenhet, sier Anders.

Et konkret område det oppsto gnisninger på, var spørsmålet om hvem som skulle ta bilder.

- Vi var i utgangspunktet enige om at vi skulle skifte på de ulike oppdragene, forteller Per Ole. Den ene dagen bar jeg fotoapparatet mens Anders orienterte med kart og kompass. Neste dag byttet vi på. Men de dagene jeg orienterte, la jeg etter hvert merke til situasjoner og motiver som absolutt skulle vært fotografert, men hvor Anders bare gikk rett forbi. Jeg forsøkte å si fra flere ganger, men Anders så rett og slett ikke de motivene jeg så. Slikt skapte irritasjon. Selv om vi løste problemet ved at jeg overtok fotograferingen hele tida, mens Anders orienterte. Han er en kløpper til å orientere, smiler Per Ole.

Gaundalen

I løpet av turen møtte Per Ole og Anders mange andre turgåere av de forskjelligste nasjonaliteter. Både svensker, engelskmenn, baskere og tyskere var i fjellet, og på de småstedene de var innom, ble de hjertelig motatt. Størst inntrykk gjorde likevel den 80 år gamle Ingeborg Gaundalen. 25 kilometer fra nærmeste nabo, langt inne i fjellet sør for Gressåmoen nasjonalpark i Nord-Trøndelag, bodde hun alene sammen med sin voksne sønn. Totalt selvforsynt,med strøm fra eget kraftverk, ga gamlemor de to NTNU-studentene bakoversveis da hun på kyndigste vis la ut om snøskutere, turbiner og mekaniske innretninger som fikk småbruket til å fungere.

Apropos snøskutere: Til tross for lokalbefolkningens sterke holdninger og ønske om færre restriksjoner på skutertrafikken, har Per Ole og Anders bare blitt enda mer innbitte mostandere av fri ferdsel.

- Spesielt ille var det da vi som snarest var innom Sverige. Det kunne være helt stille og øde i fjellet. Plutselig hører vi motordur på lang avstand, en dur som bare vokser i styrke. Like etterpå raser det forbi fire-fem snøskutere så spruten står, og alt som finnes av dyr i fjellet står vettskremt tilbake. Ikke er det særlig pent med skuterspor som skjærer på kryss og tvers i fjellet heller, er de to enige om.

Uten uhell

Det eneste uhellet underveis var da Per Ole brakk ei ski. Men med skrujern og verktøy i sekken fikk de flyttet bindingen over til den framre del av skia. Den milde vinteren gjorde riktignok at føret til tider var uberegnelig med sørpe og skare om en annen, men på den annen side slapp de å fryse. De to turkameratene innrømmer at tankene kretset ganske mye om neste måltid, og de to bøkene Anders hadde forhåpninger om å lese, ble stort sett liggende uåpnet i ryggsekken.

Per Ole og Anders vil ikke nøle med å anbefale andre å gå Norge på langs. Man behøver ikke være noen superatlet eller å være topptrent. Det holder om man er i alminnelig god form og vant med å ferdes i fjellet. Man må regne med å ha 30 kilo på ryggen, og på normalt bra skiføre går man 3-4 kilometer på en time. Naturligvis må man være trygg på kart og kompass, og tipset fra Per Ole går ut på at man må regne med ti-tolv tusen kroner i utgifter pr. person. Hittil er det omlag 50 personer som har gått fra Lindesnes til Nordkapp. Og til tross for at Per Ole og Anders er to forskjellige personligheter:

- Jeg ville ikke nøle med å legge ut på en ny tur med Anders, sier Per Ole.