I Norge er vi mer opptatt av å slå hverandre ihjel og krangle om småpenger, enn å samarbeide for å nå et mål. Det gjelder ikke minst forskerne, mener nestor innen en rekke teknologiske fagområder, Arnfinn Jenssen.
I uka som gikk, var 110 forskere fra inn- og utland samlet på Gløshaugen til et symposium som tok for seg kortvarige transiente hendelser, det vil si støt, kollisjoner, penetrasjoner, eksplosjoner etc. Men aller mest var de samlet for å hedre den norske nestoren på dette fagfeltet: Arnfinn Jenssen (68), tidligere forsøks- og forskningsleder ved Forsvarets bygningstjeneste, nå arbeidende pensjonist.
Innen sitt fagmiljø er Jenssen kjent for ubyråkratisk og ukonvensjonell tenking og handling, for ekstrem målrettethet, og som en vitenskapelig nybrottsmann. Han har vært en foregangsmann i å knytte forbindelser mellom Forsvaret og norsk industri, mellom Norge og utlandet, og mellom norske forskningsmiljøer. Man regner med at Jenssen alene, direkte eller indirekte, de siste årene har tilført NTNU noe slikt som 15-20 millioner kroner. For alt dette og mer til mottok han i fjor St. Olavs Orden. Og undersymposiet ble han som aller første utlending tildelt en særdeles høythengende pris fra det amerikanske Defence Weapon Special Agency, en organisasjon rett under Pentagon.
Men Arnfinn Jenssen er på mange måter en enslig svale, og ikke nådig i sin dom over AS Norge, nordmenn i sin alminnelighet og forskere i særdeleshet: - Det viktigste for oss er å ødelegge for hverandre! hevder han med tyngde.
Sloss som bikkjer
Altså: Revirtenking. Nisselue-mentalitet. Misunnelse. Kverulanse. Mistenksomhet. Manglende evne og vilje til langsiktig tenking, til målrettethet og til åpenhet. Invektivene hagler når Arnfinn Jenssen tar for seg norske nordmenn fra Norge, fra regjeringskretser og nedover. Han frikjenner under tvil Kongen, men ellers får landets drøyt fire millioner innbyggere sitt pass påskrevet. Forskerne ikke minst:
- Nordmenn nekter å innse at de bare utgjør fire millioner mennesker i en verden bestående av seks milliarder andre. Vi vil være verdensmestere på alle områder, men sitter på hver vår tue og vil starte på scratch uten å fortelle noen andre hva vi holder på med. Ikke til andre norske fagmiljøer og for all del ikke til fagfolk i utlandet! Felles mål er uinteressant, egne mål er det eneste som teller.
Som ett av mange eksempler nevner Jenssen prosjektet «Sikkerhet på sokkelen» (SOS). Det fikk på 80-tallet, etter plattformsulykkene i Nordsjøen, 125 millioner statlige kroner til gasseksplosjonsforskning. - 43 prosent av pengene ble brukt til administrasjon og til slåssing om midlene! Det norske Veritas, Christian Michelsens institutt og NTH/Sintef sloss som bikkjer, ingen ville fortelle hverandre noe om sin forskning, og Forsvarets bygningstjeneste kunne ikke en gang ha alle partene inne på samme diskusjonsmøte, eller samtidig på forsøksstedene. Det eneste de var enige om, var at ikke ei krone skulle gå til utlandet! Så hentet Forsvaret likevel utenlandske forskere til Raufoss, og prosjektet fikk omsider en pangstart, forteller Jenssen.
Tverrfaglig skuebrød
- Men nå har vi fått et NTNU som står i samarbeidets og tverrfaglighetens tegn. Det må vel hjelpe på, Jenssen?
- Mye er skuebrød. Tror du Tele og data vil bruke så mye som en time borte på Termisk energi og vannkraft, uten å få betalt for det? Det ender alltid opp med penger: Hvem skal betale? Og da blir målet underordnet. Selv om samarbeid og gjensidig omtanke kommer oss alle til gode. Når krybba er tom, bites hestene. Dette gjelder Forsvaret også. Forsvaret vil fanken ikke bruke ei krone på noe som Norsk Hydro kan ha nytte av, og omvendt! Enda alle ville tjent på mer samarbeid mellom Forsvaret og det sivile.
Krangler om beste metode
Eksempel på et likevel gryende samarbeid med stort potensial var Forsvarets forsøk med lydforplantning på Finnskogen, der Forsvaret gikk bredt ut og inviterte fagfolk fra inn- og utland. Utlendingene strømmet til, mens de norske forskningsmiljøene i første omgang takket nei. Nå har imidlertid noen av dem, blant annet meteorologer og akustikere, sluttet seg til, og flere nasjoner bruker dataene fra Finnskogen.
Men nettopp lyd/støy-forskningen er også eksempel på det Jenssen snakker om. I Norge brukes seks ulike beregningsmetoder for støy (veitrafikk, motorsport, jernbane, fly, industri og skytestøy), og forskerne krangler om hvilken som er den beste. Nå har imidlertid Nordisk råd bestemt at én metode skal være enerådende og har avsatt forskningsmidler til dette. - Men de smøres tynt og demokratisk ut over samtlige nordiske land, og dermed er man like langt, mener Jenssen.
Må satse på nisjer
Langsiktige og kvantitative målsettinger er i det hele tatt en av Jenssens kjepphester. Han er ikke i tvil om at den eneste måten kongeriket Norge vil kunne hevde seg på i verdenssamfunnet, er å finne noen få nisjeområder og så satse maksimalt på dem.
- Singapore har to universiteter, som begge har kortvarige transiente hendelser som viktigste satsingsområde. Det har regjeringa der bestemt, og samme regjering sørger for rikelige driftsmidler og for at nok flinke folk får den lønna de skal ha og mer til. Det er å ville satse. Her ved NTNU er det fullt mulig å få til et enda bedre senter på samme område. De fundamentale kunnskapene er til stede, og infrastrukturen ennå brukbar. Men da må Institutt for konstruksjonsteknikk få 30-40 millioner til laboratorier og utstyr, og forskerlønningene må legges på markedsnivå. Da kunne det bli aktivitet! Og da kunne Norge AS tjene penger. Vi kan tross alt ikke leve av å klippe håret på hverandre i all framtid, minner Arnfinn Jenssen om.