«flow» og «lean management»
Vårt universitet er basert på skapende virksomhet og må derfor ha et styringssystem som appellerer til den individuelle kreativitet samtidig som individene må ta hensyn til hverandre. Tradisjonen har vist at kollegiet er den beste møteplass for individuell frihet og kollektiv besluttsomhet.
I et kollegium som fungerer godt, arbeider man bevisst med prosesser som er inkluderende. Man er mer opptatt av å lytte enn å argumentere sterkt for egne saker. Man fordeler oppgaver ut fra deltakernes utviklingsfaser gjennom livet, med perioder for intens forskning, for pedagogisk nytenkning, for le-deransvar og strategisk helhetstenkning, som småbarnsforeldre etc.
Stikkordet for et slikt kollegium kan være «flow», en bevegelighet og åpenhet i prosessene der alle er deltakere og ansvarlige. Og dette skjer ikke som et «pålegg» eller som et «styringssystem», men som en selvorganisering mellom kreative, skapende individer.
Det vanskeligste i et kollegium er hvordan man oppnår besluttsomhet. At nok er nok, sagt er sagt, hørt er hørt. Det må fattes beslutninger, både store og små, populære og kontroversielle. Hvordan kommer man fram til en beslutning innen rimelig tid og som alle følger lojalt? Her kommer mitt andre stikkord «lean management» inn. Kolle-giet må ha en leder, og denne lederen må gies den nødvendige autoritet. Lederen på instituttnivå må være valgt av instituttkollegiet, og skal etter avsluttet valgperiode tilbake som menig medlem av kollegiet. Det er kollegiet som ved valg gir lederen autoritet, og misnøye med lederskapet skal klarest komme til uttrykk neste gang det er valg. Det må være en overenskomst at lederen styrer prosessene på instituttet og sørger for at vedtak blir fattet. De som ikke er enige i et vedtak, må allikevel følge beslutningen. Vi må utvikle en kultur der lederne legger egoisme og egne ambisjoner til side ( i det minste for den valgte perioden) og lærer seg å se hva som er best for det enkelte medlem (alle har forskjellige behov) og for kollegiet som helhet.
Hvis vårt universitet kan få til et system med kollegier på alle tre nivåer, institutt-fakultet-universitet, med «flow» og «lean management», vil vi utløse en enorm kreativitet og arbeidslyst. Det vil bli mer naturlig å delta i inkluderende prosesser basert på selvorganisering nedenfra, samtidig som man effektivt kan fatte beslutninger.
Jeg ser konturene til slike tanker i Orgut, men vil altså sterkt understreke kollegiet som en flat styringsform, «flow», med en leder på instituttnivå som er valgt av kollegiet og som baserer sin autoritet på dette valget. I en industribedrift blir lederen gjerne utpekt ovenfra og har sin autoritet i kraft av linjeleder. På et universitet må autoritet komme nedenfra og kan bare fungere i kraft av tillit og overenskomster med kollegene. Ved åpen diskusjon må hvert enkelt kollegium komme fram til overenskomster som sikrer den nødvendige besluttsomhet.