«Finnes det håp for alvorlig syke og døende mennesker?» spør medisiner Stein Kaasa og filosof Lars Johan Materstvedt. NTNU og Regionsykehuset i Trondheim har inngått et unikt samarbeid. Som det eneste sykehuset i verden har RiT knyttet til seg en filosof ved sin lindrende (palliative) enhet.

Tverrfaglig lindring

NTNU er det eneste universitetet i verden, som har en filosof knyttet til en palliativ enhet ved et sykehus.

Dr.med. Stein Kaasa (til venstre) er seksjonsoverlege ved Seksjon for lindrende behandling, Kreftavdelingen, RiT, og professor ved Det medisinske fakultet, NTNU. Dr.art. Lars Johan Materstvedt er filosof og ansatt som forskningsstipendiat av Den Norske Kreftforening og arbeider ved Enhet for anvendt klinisk forskning, Det medisinske fakultet, NTNU.

Den Norske Kreftforening er en viktig aktør, og en pionér, i kreftomsorgen ved RiT, og bidro med mange millioner da Seksjon lindrende behandling ble opprettet - en enhet som det ikke finnes maken til i Norge. Videre betalte de i en femårsperiode Kaasas professorat i palliativ medisin, inntil nylig det eneste i sitt slag i Norden. Kaasa er ellers en ledende figur innen livskvalitetsforskning rettet mot kreftpasienter. Slik sett går det en linje fram til Materstvedts forskningsprosjekt, og Kreftforeningen er også litt av en pionér ved å engasjere en filosof i en forskerstilling.

«Kanskje det var en idé at helseteamet ble supplert med en profesjonell filosof med eksistensialisme som spesialfelt?» spør Lars Johan Materstvedt og Stein Kaasa i sin artikkel «Håp».

Aktiv livshjelp

Lars Johan Materstvedt er filosof, og Stein Kaasa er lege. Materstvedt er eksperten på etisk teori, mens Kaasa er den etiske eksperten når det gjelder pasientbehandling, i kraft av sin mangeårige erfaring med behandling av alvorlig syke med kort forventet levetid. - En vesentlig forskjell, mener de to kollegene ved NTNU. Sammen er de med på å bygge opp kompetansen innen medisinsk etikk ved Det medisinske fakultet. Etterhvert som den medisinske utviklingen skrider fram, er det også et stadig større behov for å gi de medisinsk-etiske aspektene større oppmerksomhet i legeutdannelsen. De mener at medisin og filosofi er to fagfelt som har svært mye å tilføre hverandre. Legen kjenner den kliniske hverdag og dermed interessante og vanskelige medisinsk-etiske kasuistikker, mens filosofen kjenner et spekter av etiske teorier som disse kasuistikkene kan settes inn i og analyseres ved hjelp av. Dermed får filosofen den nødvendige bakkekontakten og nye eksempler å arbeide med, mens legen får nye, uvante perspektiver å se sin virksomhet gjennom. Den medisinsk-etiske hverdag berører en rekke sentrale spørsmål innen generell etikk. Spørsmålet om pasientautonomi, f.eks., angår direkte den grunnleggende vestlige verdien 'selvbestemmelse.' Selvbestemmelsesretten er grundig utforsket og problematisert innen filosofisk etikk.

Materstvedt er lønnet av Den Norske Kreftforening for å lede et treårig forskningsprosjekt med tittelen «Aktiv dødshjelp eller aktiv livshjelp?» hvor Stein Kaasa er prosjektveileder. Den tverrfaglige prosjektgruppa som er tilknyttet prosjektet, består av anestesilege, psykiater, strafferettsekspert, filosof, sykepleier og prest. Materstvedt skal i bok- og artikkelform analysere argumentasjonen for og i mot aktiv dødshjelp, og foreta en konsekvensanalyse: Hvilke konsekvenser vil det f.eks. ha for pasienter og for legerollen dersom aktiv dødshjelp skulle bli tillatt i Norge? Andre undersøkelser dreier seg bl.a. om holdninger til aktiv dødshjelp hos legene. Sentralt i prosjektet står også empiriske undersøkelser av kvaliteten på livshjelpen (eller den lindrende behandlingen om man vil) både ved RiT og generelt. En av problemstillingene er knyttet til om det er mulig å gi mennesker en så god slutt på livet at de ikke vil ønske aktiv dødshjelp.

Det er livshjelp de driver med ved Seksjon lindrende behandling (Kreftavdelingen, RiT). Hit kommer pasienter som har avsluttet både den kurative og den livsforlengende behandlingen.

- Målet vårt er at pasientene på avdelingen skal leve så bra som mulig den tida de har igjen. I den sammenhengen står håpet sentralt for å kunne mestre situasjonen. En av våre hovedoppgaver som helsepersonell ved denne avdelingen er å være til stede for pasientene 24 timer i døgnet. De skal vite at vi er der hvis de får et smerte-attack eller når de trenger en samtalepartner som kan kommunisere på en tilfredsstillende måte, sier Kaasa.

Nok hobbyfilosofer

Det er her de ser for seg at en filosof kan komme inn med sin kompetanse. Mange pasienter føler et behov for noen å diskutere moralske spørsmål og meningen med livet med. Spørsmålet er ifølge Stein Kaasa hvem som har ansvaret for å dekke dette behovet, helsevesenet eller samfunnet?

Materstvedt og Kaasa understreker at deres tanke er at filosofens virksomhet først og fremst bør være et supplement til den kompetanse lege, psykiater/psykolog, sykepleier og prest har. Det er ikke snakk om å gå inn på eller å komme i konflikt med andre fagområder, men om å utvide tilbudet med et nytt og annet fagområde. De er enige om at både leger, filosofer og andre fagpersoner må kjenne sin begrensning. Det kan f.eks. være at en pasient som er ateist, ikke vil snakke med presten om eksistensielle spørsmål, men i stedet ønsker, ved en filosofs hjelp, å få belyst «de evige spørsmål» utifra ulike ikke-religiøse filosofers tenkning - for eksempel slik menneskets eksistens oppfattes av ateisten Jean-Paul Sartre, påpeker de i artikkelen.

- Vi har nok av hobbyfilosofer i helsevesenet. På dette feltet er vi ute på dypt vann om vi ikke blir skolert av fagpersoner med tyngde, mener Kaasa.

I artikkelen «Håp» skisserer Kaasa og Materstvedt tre typer håp hos alvorlig syke og døende pasienter: Håp på dagsbasis, håp i evighetens perspektiv og håp på urealistisk grunnlag. Den første typen håp, fra dag til dag, kan være håp i helt konkret forstand: Håpet om en god dag uten alt for mye smerter, håpet om å feire 17. mai sammen med barnebarna eller håpet om at neste måltid skal smake godt.

For det andre kan håpet være en abstrakt størrelse og rette seg mot noe bortenfor ens egen eksistens her og nå. Man kan for eksempel håpe på at det finnes et liv etter døden, et håp som vel å merke ikke trenger å være av religiøs karakter. Også ikke-troende kan ha et slikt håp: et håp om at vår eksistens fortsetter i andre former, i en gudløs tilværelse. Det er dette Materstvedt og Kaasa kaller håp i evighetens perspektiv. Den tredje typen håp de viser til, har de kalt «håp på urealistisk grunnlag». Enkelte pasienter håper på at det skal skje noe naturstridig slik at de på et mirakuløst vis vil bli friske, selv om de er klar over at sykdommen vil ta livet av dem innen kort tid.

Forflytning av fokus

Materstvedt og Kaasa mener at fellesnevneren og forutsetningen for alle tre typene håp er uvissheten. «Men samtidig som uvissheten gir rom for håp, gir den også rom for frykt. Håpet henter sin næring fra uvissheten, men det samme gjør frykten. Frykten er slik sett håpets negative side. Man håper på en god dag, men frykter samtidig at dagen ikke blir god», heter det i artikkelen.

- Hvordan kan dere skape en balanse mellom håp og skuffelse, frykt og lettelse?

- Man må finne ut i hvilken grad pasienten ønsker å bli informert om sin tilstand, og så informere så klart som mulig ut fra dette. Vi må passe på å ikke si for mye eller for lite, kanskje porsjonere ut den relevante informasjonen. Vi har i alle tilfelle ingen fasitsvar på hvor lang tid pasientene har igjen å leve. På pasientens direkte spørsmål om hvor lenge han eller hun kommer til å leve, har vi bare et statistisk svar å gi: at med din type sykdom, er sannsynligheten slik eller slik. Dette er et ærlig svar fra vår side, og ikke et forsøk på å vri oss unna spørsmålet. Men man må huske på at ikke alle ønsker å vite alt, sier Kaasa, som forteller at de for lenge siden har gått bort fra såkalt «truth dumping» som var så populært for ti år siden.

- Hvilke mekanismer er det som gjør at mennesker klarer å holde motet og håpet oppe i en slik situasjon?

- Det handler om å justere aspirasjonsnivået sitt, skru ned forventningene uten å miste livsgnisten. For å klare dette kreves et forflytning av fokus, ofte mot de små og nære ting i livet, sier Kaasa.

Han mener det vil være mentalt umulig for de fleste pasienter å leve i «dødens forgård» hele tiden.

- Man blir utslitt og nedbrutt av det. For å mestre hverdagen er det nødvendig å leve i dag, å rette blikket mot barn, barnebarn og familie, og å fokusere på dagens trivialiteter og håpe på en god dag.

- Men egentlig gjelder dette oss alle sammen, friske som syke, skyter Materstvedt inn. - Dersom du f.eks. hele tiden går rundt og tenker på at vi alle er dødsdømt, for å si det slik, klarer du ikke å glede deg over samværet med dem du er glad i. Da dukker til slutt filosofen Albert Camus' spørsmål opp: om livet i det hele tatt er verdt å leve. Det høres kanskje paradoksalt ut at jeg, som filosof, tar til orde for å ikke tenke så mye på døden. Vår dødsbevissthet kan godt bli større, det er ikke dét - for da kan opplevelsen av å være i live bli sterkere, og døden mer naturlig og akseptabel. Men man kan også fokusere så mye på egen dødelighet at man mister fotfestet og ikke klarer å leve, avslutter Materstvedt