Nasjonale energi-, industri- og miljøpolitiske mål knyttet til vindkraftutbygging kan torpederes hvis ikke lokale myndigheter, grunneiere og lokalbefolkningen i utbyggingsområdene integreres i beslutningsprosessen og selv kan høste gevinster av utbyggingen.

Vindkraft - lik mange andre nye fornybare energikilder - har karakteristika som bør gjøre det mulig å kombinere vindkraftutbygging med distriktspolitikk. Den kan produseres i små, desentrale enheter i enden av distribusjonsnettet, nær forbrukeren, og det kreves bare begrenset kompetanse og institusjonell kapasitet for å eie og drive en vindkraftpark.

Vindkraftteknologien har dessuten den fordel at den er modulær - man kan selv bestemme størrelse, utbyggingstakt og investeringer.

Sentrumsregjeringen består av partier som alle har relativt høy profil både i miljøpolitikken og på det distriktspolitiske området. Landbruket i kystdistriktene er i krise, og fraflyttingen fra fiskevær fortsetter. Vindkraft kan bli en ny vekstnæring i kystområdene i Midt- og Nord-Norge - hvis myndighetene fokuserer på hvordan man kan stimulere til lokal oppslutning om vindkraftutbyggingen, og ikke bare på hvordan vindkraftutbyggernes interesser bør ivaretas.

Befolkningen i områder i Norge med gode vindressurser er i dag positiv til vindkraftutbygging, fordi den antas å bringe med seg arbeidsplasser og ha ringvirkninger for lokalt næringsliv. Dessuten vil de første vindmøllene være en kuriositet - noe kommunen, grunneierne og lokalbefolkningen kan være stolt av. Det vil ikke nødvendigvis fortsette slik.

I første utbyggingsfase bør det være relativt lett for utbygger å styre unna potensielle konfliktområder uten å måtte inngå kompromisser med hensyn til lønnsomhet. De første vindmøllene kan lokaliseres i områder hvor vindforholdene er meget gode, og hvor visuelt uheldig lokalisering og nærhet til kulturminner, rekreasjonsområder, telekommunikasjoner etc. kan unngås. Men i neste fase vil utbyggerne etterspørre mer kontroversielle områder. Det er ikke alle områder langs norskekysten som er så velegnet til utbygging som Smøla, hvor befolkningen holder til i kystområdene, mens de gode vindressursene finnes i store, åpne «prærieområder» sentralt på øya.

Per i dag er det ikke økonomisk lønnsomt med vindkraftutbygging, og grunneiere kan heller ikke forvente stort utbytte i nær fremtid. Den store og plutselige interessen for vindkraftutbygging må derfor skyldes en forventning om at det litt lenger frem i tid vil bli lønnsomt, samtidig som man må handle nå for å sikre seg de beste vindressursene. I dette kappløpet kan lokale interesser skyves ut over sidelinjen, dersom forholdene ikke legges til rette for å ivareta dem.

Meningene har begynt å komme til overflaten allerede. Norsk Miljøkraft ønsker ikke å bygge vindmøllepark i Troms hvis ikke selskapet får legge den på Kvaløya. Men her finnes de fleste av Tromsøs synlige fortidsminner, og utbyggingsplanene har møtt stor motstand. Slik lokal misnøye kan reduseres eller unngås hvis lokalbefolkningen integreres tettere i beslutningsprosesser knyttet til utbygging og har økonomisk utbytte av utbyggingen.

Enkelte grunneiere har blitt avspist med dårlige leie- eller kjøpsavtaler, som ikke tar høyde for at vindkraft kan bli det billigste alternativet for ny kraftproduksjon i løpet av bare ti år, og dermed gi svært god avkastning. Noen har blitt lurt til å selge landområdene sine for evig og alltid, til en svært lav pris. Det fortelles om utbyggere som presser på for en snarlig ? og konfidensiell ? avtale, og truer med å bygge ut i andre områder hvis de ikke får det som de vil. Men grunneierne bør ha is i magen; markedsverdien på områder med gode vindressurser vil neppe bli mindre fremover. Riset bak speilet er den eventuelle fremtidige muligheten for statlig ekspropriering av områdene.

Istedenfor å stimulere til medinnflytelse og økonomiske incentiver, slik praksis har vært i Danmark, har Olje- og energide-partementet i et hemmeligstemplet brev bedt Justisdeparte-mentet vurdere en endring av den såkalte Oreigningsloven av 1959. Initiativet til henvendelsen kom fra Statkraft, og bakgrunnen er at man ønsker mulighet til å ekspropriere eiendom mot vederlag for å bygge ut vindkraft hvis «gjenstridige» grunneiere motsetter seg frivillig landavståelse. Dermed kan utbyggerne true grunneierne til å godta dårlige avtalevilkår, ved å argumentere for at grunneierne ellers vil sitte igjen uten en krone. I mange utmarksområder er det et stort antall grunneiere (for eksempel har prosjektområdet på Smøla 200 grunneiere på 57 kvadratkilometer), hvor motstand fra et fåtall kan velte et ellers godt prosjekt. Mot denne bakgrunnen er det forsåvidt forståelig hvis en slik lov vedtas, selv om vedtaket vil ha uheldig signaleffekt. Men loven bør kun brukes hvis økonomiske insentiver og/eller samarbeidsordninger ikke gir resultater. Det er illustrerende at da Danmarks energi- og miljøminister Svend Auken, ble konfrontert med et tilsvarende ønske om lovhjemmel for ekspropriering, svarte han kontant: «Vi lever da ikke i 1890-årene!».

For utbygger kan det være vanskelig å avgjøre hvorvidt man skal offentliggjøre utbyggingsplaner så raskt som mulig, eller vente med offentliggjøringen til planene har materialisert seg. Går man ut med planene for tidlig, risikerer man unødvendig opphisselse eller bekymring over et utbyggingsforslag som kanskje aldri ser dagens lys. Motsatt bør man for enhver pris unngå at lokalbefolkningen oppfatter det som om de får utbyggingsplanene i fanget uten muligheter til å komme med innsigelser.

Vindforholdene er best langs kysten, og de første prosjektene planlegges der. Det hevdes at utmarksområdene der vindkraftutbygging vil være aktuelt har få andre bruksmåter, men noe av grunnen til dette kan være at områdene er allmenninger. Dermed forsterker vindkraftutbygging en trend mot privatisering av allemannsretten, som er rotfestet i norsk tradisjon. Dette rammer lokalbefolkningen hardest, derfor er det naturlig ? og nødvendig ? at vindkraftutbyggingen gir dem muligheten til økonomisk gevinst, slik tilfellet er i Danmark.

Regjeringen har gitt uttrykk for at man ønsker få og store vindmølleparker fremfor mange små. Det er gode argumenter for et slikt syn, bl.a. stordriftsfordeler ved tilknytning til elektrisitetsnettet, vedlikehold, arealbruk til veiutbygging etc. Men resonnementet bygger også på antagelsen om at «mange små vindmøller vekker miljømotstand». Denne oppfatningen stemmer ikke overens med erfaringene fra Danmark. Tvert imot har det hittil vært bred oppslutning om en politikk for spredt, desentral utbygging i lokal regi. Det kan derfor være nyttig å ta utgangspunkt i de danske erfaringene på området, ettersom den for en stor del bygger på stimulering av lokal deltagelse.

Kanskje kan det engelske ordet for vindpark - «wind farm» - signalisere et mulig mottrekk mot fraflyttingen fra distriktene? Kombinasjonen vindpark og landbruk vil være arealeffektiv. Vinden høstes 40 meter over bakken, mens 95% av arealet fortsatt kan høstes på vanlig måte. I områder i Norge hvor befolkningstettheten er lav og hvor topografiske forhold gjør distribusjonsnettet dyrt å vedlikeholde og opprettholde, kan vind-diesel-systemer eller systemer som parer vindkraft med andre typer nye fornybare energikilder (tidevannskraft, bølgekraft etc.) være en økonomisk og miljømessig gunstig løsning. Det er en utfordring å videreutvikle miljøvennlige løsninger på dette området, som er tilpasset norske forhold.