Med erkjennelsen følger melankolien. Min egen tekst framtrer for meg som et svik, en kollaborasjon, som en objektivert selvutslettelse. Jeg skriver for å finne et annet språk, og jeg mister språket mitt mens jeg skriver. Credo: Som all filosofi er den (avhandlingen) et sorgarbeid.

Ingebjørg Seip (35) har skrevet en doktorgradsavhandling i språkets grenseland. Hva den handler om? Det som ikke kan beskrives i språket. Så da kan vi vel like godt sette punktum og gå hjem.

Skjønt. Selv om vi aldri makter å fange dette «andre» så betyr ikke dét at jakten i seg selv er meningsløs. Det som er igjen er spørsmålene, ubestembarheten, begjæret. Den fremmede skriften.

Ingebjørg Seip pleier ingen tilfeldig omgang med ord. Derfor er det med en viss nøling jeg refererer hva hun sier og skriver. Lettere blir det ikke når hun skriver at et vesentlig trekk ved filosofien er at den ikke lar seg referere, og slett ikke gjengis i sammendrags form. Kan vi gå nå?

Ikke ennå. Jeg mener det er mulig å ekstrahere et budskap fra teksten(e) hennes: At det alltid vil eksistere en spenning mellom hva som er erkjennbart og hva som kan uttrykkes i språket, og at å oppgi jakten på et «annet språk» innebærer oppgivelse også av ønsket om å erkjenne.

Hun er datter av historieprofessorene Anne Lise Seip og Jens Arup Seip og har således en formidabel intellektuell ballast å dra på. Denne akademiske arven medforklarer det faktum at hun valgte det svært mannsdominerte faget filosofi. Hvorfor det er få kvinner å oppdrive innen denne disiplinen? Hennes svar synes en smule lakonisk.

- Det fins få kvinnelige kverulanter.

- Tiåringen min hjemme stilte meg forleden et spørsmål jeg ikke fant noe svar på. Kanskje du kan. Altså: Hvem er den beste filosofen?

- Hadde det vært det mulig å svare på det, var det ikke behov for filosofer. Dersom filosofi er selvrefleksjon over erkjennelsens grenser, over hva som er sant, hva som er best, så vil en slik prosess aldri kunne avsluttes. Man kan ikke tenke det samme i ulike historiske epoker. Dersom filosofi reflekterer over hva sannhet er, kan den ikke selv være sann eller ikke sann.

- Jeg skal bringe svaret videre. Kan sannheten abstraheres fra den posisjonen hvorfra den erkjennes?

- Jeg tror ikke det. Sannhet er et begrep som brukes i forhold til hvordan vi interagerer med omverdenen i en gitt historisk situasjon. Det er meningsløst å tenke på sannhet uavhengig av oss selv som kroppslige vesener som er til i en gitt historisk tid og på et bestemt sted.

- Fins det noen mulig posisjon mellom søken etter absolutt sannhet og fullstendig relativisme?

- Ja, selvfølgelig. Jobben er å holde seg der. Å få noe til å bety, og å forstå hva det vil si at noe betyr, at noe er sannere enn noe annet, bedre enn noe annet. Man er alltid henvist til et gitt språk, til et gitt kulturelt sted. I forhold til denne henvistheten bruker vi vår kropp og vår tanke som en del av vår kropp, til å orientere oss i verden. Vi kan aldri komme ut av denne henvistheten, men vi kan forstå mer - eller mindre - innenfor dens rammer.

- Det fins et uttrykk, noe i retning av «mitt språks grenser utgjør grensene for min erkjennelse.» Hva mener du om det?

- Det går en diskusjon om hvorvidt man kan gå utenfor språket og erkjenne med kroppen eller om vår erkjennelsesevne kan reduseres til begrepsmessig tenkning. Men hva er språk? Om du reduserer språk til verbalspråk i snever forstand, vil jeg si meg uenig i en slik innsnevring. Da mener jeg uttrykket du refererte er feil. Men du kan si at vår henvisthet til en gitt kulturell og historisk kontekst og en faktisk foreliggende natur setter grenser for hvordan det er mulig å tenke, og tolke dette som mitt språks grender. Slik sett er uttrykket ditt riktig. Da blir prosjektet å arbeide for å utvide språkets grenser for å få tenkt noe nytt. Det akademiske språket setter visse grenser. Om det gies et annet språk, som er et språk i videste betydning, og om det er mulig å erkjenne det som vi ikke kan si...

- Du skriver et sted at begjæret etter et eget språk er umulig å tilfredsstille. Men avhandlingen din er dedikert denne jakten. Så det må bety at du har satt ut på et håpløst prosjekt?

?Kanskje det er slik at vi er nødt til å lete etter det selv om vi ikke kan finne det. Vi kan prøve å forstå hvorfor vi ikke kan finne det. Men selv om vi ikke kan danne oss våre egne språk, ikke kan få sagt det vi gjerne ville ha sagt, tenkt det vi gjerne ville ha tenkt, kan vi i hvert fall prøve å gjøre noe med de foreliggende språkene, begynne å arbeide i kantene av dem.

Når jeg våkner om morgenen og har hatt en drøm som formidler en stemning, en rekkefølge av hendelser som er så surrealistiske at jeg ikke greier å sette ord på det ? så har jeg da erkjent noe utenfor språket?

- Kanskje viser ikke drømmen at vi kan erkjenne utenfor språket, men at språket selv hviler på noe ikke-bevisst, ikke-tenkt. Ifølge Foucault kjennetegenes den «moderne» forståelsen av ekjennelsesprosessen nettopp av denne innsikten. Det er denne forståelsesrammen som muliggjør dannelsen av humanvitenskapene som vitenskaper som søker å fortolke språklige uttrykk. Språk, betydning og bevissthet faller ikke umiddelbart sammen. Derfor blir produksjon og fortolkning av mening en oppgave.

- Men hva er språk?

- Hadde jeg kunnet svare på det, ville jeg også ha vært i stand til å svare på ditt første spørsmål, hva er den beste filosofen. Tanker om at språk har et vesen, som man kan avdekke: det er en forestilling som tilhører fortida. Adorno mener at kunsten kan formidle en sannhetserfaring som er uavhengig av et begrepslig språk. Men det er nettopp fordi han mener at kunst også er et språk, ikke bare litteratur, men også bildende kunst. De kunstneriske formene er kunstneriske former i kraft av at de bærer betydning, og den betydningen har de fått i kraft av at de har vært brukt i andre kunstverk, og at de kommuniserer med hverandre.

Alt kan ikke være språk. Det må også finnes noe annet, noe utenfor. Språkets antitese. Hun fortsetter:

- Dette andre kan vi kalle naturen, materien. Naturen, ikke som noe utenfor oss, men oss selv som en del av naturen. Men denne «annetheten» er formidlet av en beherskelsesprosess som strukturerer hele naturen. Man kan se språket i motsetning til annethet, og så kan man se hvordan de er gjensidig formidlet. Språket har også en materialitet, det forutsetter noe som ikke er rent begrep for å bli formidlet: det er lydbølger mellom oss, uten dem kunne vi ikke snakke sammen. Samtidig er naturen samfunnsmessig preget. Man kan ikke ha et begrep om natur som er uavhengig av den senkapitalistiske økonomi.

- Det høres riktig ut at det bør være en balanse mellom det sagte og det usagte: En gjengs observasjon er at idag sies det alt for mye, over alt og hele tida. Forrykkes denne balansen?

- I hvert fall er det mye som sies likt, overalt og på den samme måten. Man kan observere en likeretting av språket, og dermed av våre erfaringer. Vår mulighet til å erfare avgrenses hele tida, ved at de språkene som det er tillatt å erfare i, innskrenkes. Vi tenker og erfarer i de språkene vi omgis med, det språktilfang som møter oss. Når dette tilfanget blir stadig mer enstonig og tildekkende, blir det stadig vanskeligere å opprettholde et differensiert erfaringsgrunnlag.

- Kan jeg tolke deg dithen at du mener språket har dårligere vilkår nå en før?

- Alle tider har sine spesifikke former for språklig repressivitet. Det jeg opplever som spesifikt for våre omgivelser er at det ikke gis noe rom for faktisk uenighet.

- Om vi ser på den offentlige meningsrommet ved vårt eget universitet, som har gått gjennom drastiske endringer siden NTNU ble vedtatt opprettet. Ditt fag og ditt fakultet er vel det som ligger lengst unna NTNU-leldelsens kjerneaktiviteter. Hvordan vil du vurdere universitetsledelsens måte å kommunisere med omverdenen på?

- Selve måten din å spørre på sier noe om temaet for samtalen vår: Det forutsettes at problemene mellom ledelsen og mine næromgivelser er av kommunikativ art, og at dersom de bare får forklart godt nok hva de mener, så blir vi nok enige. Dette er en måte å utøve makt på som undergraver den andres mulighet til å være faktisk uenig. Ledelsen er på fornavn med deg, de klapper deg på ryggen og spør hva du mener: De er veldig interesserte, lytter, og så gjør de hva de vil etterpå. Med den følge at du på et vis er blitt gjort medansvarlig, for du er jo blitt snakket med. Vi snakker om en strukturell måte å styre på som er blitt mer og mer vanlig. Det er en tildekking av konfliktlinjer som gjør opposisjon svært vanskelig.

-Da jeg snakket med deg i går sa du at folk her ikke føler de har noe med NTNU-ledelsen å gjøre. Hva fører en slik holdning til?

- Man kan spørre seg om hvorfor folk her på fakultetet ikke like godt la ned arbeidet og gikk til streik da NTNU ble opprettet, at man simpelthen sa fra om at dette er ikke vårt universitet. NTNU er ikke bare et ord. Det ligger realiteter bak ordet. Det skjer ikke med en gang: Endringene foregår ved at noen ikke føler behov for å søke seg hit; ved tapping av ressurser her og tilførsler her - og det skjer med smil og klapp på skulderen. Og det er det farligste. Vitenskap må få utviklingsmuligheter, ellers visner det hen. Man kan ikke si at humanistiske fag skal få vokse og trives, men kun som støttefag.

- Antar du at du fortsatt vil være ved NTNU om fem år?

- Antakelig er jeg det, av årsaker som ikke har med faget å gjøre. Men jeg har vanskelig for å tenke på NTNU som mitt universitet. Vi må jobbe med ryggen mot veggen. Det oppleves som lite konstruktivt.

- Du skriver et sted at filosofi ikke kan refereres. Et annet sted skriver du at avhandlingen din er et sorgarbeid. Er det her sorgen har sitt opphav?

- Sorg er en reaksjon på noe man har tapt, noe som har blitt eller kanskje alltid har vært uoppnåelig. Sorgarbeidet består i å bearbeide innsikten i objektets uoppnåelighet, i å akseptere tapet. Gjennom hele intervjuet har du fisket og fisket etter å få meg til å si hva sannhet er, hva en god filosof er, hva språk er. Du fisker etter nettopp den type svar, hvis uoppnåelighet jeg mener filosofi er et sorgarbeid over - Samtidig viser filosofien at det er mulig å leve uten å være i besittelse av slike endelige svar.