Den praktisk-pedagogiske utdanningen ved NTNU er under revisjon. Det er fra 1.1.1998 opprettet et Program for lærerutdanning (PLUT, senere ned-døpt til PLU) ved NTNU. «For å styrke lærerutdanningen ved NTNU, i særlig grad innen universitetets hovedprofil...», som det heter i mandatet. Til grunn for opprettelsen av PLU og for arbeidet i PLU ligger en ramme-plan fra KUF, en rammeplan som på den ene siden er et diktat, på den annen side likevel rommer noe fleksibilitet, for den som ønsker å 1 finne det.

Med lynets fart

Ett punkt, der det ikke synes å være noen fleksibilitet, er tidspunktet for overgangen til en ny studiemodell. Den skal iverksettes fra høstsemesteret 1998. I overensstemmelse med dette har PLU's arbeidsutvalg (AU), nedsatt på PLU's første møte, jobbet raskt og effektivt (med lynets fart, som jeg ville ha sagt i yngre år). Miniversjonen av dette arbeidet er nedfelt i noen pene, oversiktlige grønne og gule plakater om start av den nye PPU 1 til høsten. En slik fart avtvinger respekt, og bør kunne være en vekker for andre arbeidsutvalg ved NTNU. Men det er ikke bare av det gode, det er lett å miste noe eller å tråkke ned noe når man farer så fort frem. Jeg har forståelse for at man får det travelt når man føler KUF's pisk på ryggen, men det er leit når travelheten fører til at mange års evolusjon erstattes med et vårsemesters revolusjon. Jaaaa, er det nå egentlig så leit? Er det ikke noen ganger det aller beste å kaste alt det gamle og dårlige for å kunne bygge opp noe nytt og godt uten å være hemmet av gamle ideer? Jo, absolutt, noen ganger. Men ofte er det bedre å ta seg litt tid til å se om det finnes verdier som det er verd å ta med seg videre. Jeg er overbevist om at Arbeidsutvalget, kompetente personer som alle er fulle av entusiasme for lærerutdanningen, har gjort et godt arbeide, innenfor de rammer som KUF har satt opp. Men jeg frykter at farten og iveren har ført til at man har mistet, eventuelt kastet vrak på verdier fremkjempet og fremerfart gjennom mange år. Før jeg går inn på dette, bør jeg vel si fra om mitt ståsted: Mine erfaringer på dette område er fra Institutt for matematikk og statistikk ved tidligere AVH, og mine betraktninger og betenkeligheter er knyttet til disse erfaringene. Jeg antar at de også kan gjelde for andre fag, spesielt realfag, men jeg vet det ikke.

Styrket lærerutdanning

Allerede i 1981 vedtok den daværende Norges Lærerhøgskole at den praktisk-pedagogiske utdanningen skulle styrkes ved å gjøre den ettårig, med et følgestudium innenfor cand. mag.-studiet og et påbygningsstudium utenom cand.mag.-studiet, begge av omfang 10 vekttall.

Stortingsvedtaket kom i 1991, og fra 1992 ble den ettårige praktisk-pedagogiske utdanningen obligatorisk. Men allerede fra 1982 hadde mange institutter (herunder Institutt for matematikk og statistikk) etablert fagdidaktiske komponenter på 2 eller 3 vekttall innenfor det (i første omgang) frivillige følgestudiet. Erfaringene var interessante og viktige: a) Innenfor instituttet var det meningsbrytning om hensikt og innhold. Et resultat (blant mange) av denne menings-brytning var at instituttets personale enkeltvis, og dermed instituttet som så dant, fikk styrket sin interesse for lærerutdanning og mer generelt formidlingsaspektet ved faget. b) Mellom instituttet og studentene kom det igang dialoger som fikk betydning for utforming og utvikling av den fagdidaktiske komponenten. Fremfor alt så vi hos studentene et engasjement som vi i andre emner fortrinnsvis ser hos de faglig sterkeste elever. c) Med representanter for Avdeling for lærerutdanning og skoleutvikling har det vært mange nyttige drøftinger, spesielt om innholdet av den fagdidaktiske komponenten. Det har blitt hevdet, ikke uten en viss berettigelse, at vårt opplegg ikke var fagdidaktikk i ordets vanlige mening. Det vi prøvde å gjøre, var å gi det vi hadde kunnskaper om og innsikt i, og som syntes relevant for kommende lærere og andre: Fagets hva og hvorfor, trekk fra fagets plass i samtid og kulturhistorie, drøfting av presentasjoner av faget i skolebøker osv. Noe av dette ble gjort gjennom prosjektoppgaver, noe i den regulære undervisningen. Det vi ikke prøvde å gjøre, var å gi deler av fagdidaktikk der andre ville ha mer å gi, og som kunne tas med i på bygningsstudiet.

Nyttig praksis

Instituttene hadde i utgangspunktet ikke innlagt noen praksis, men i tilknytning til prosjektoppgavene var det atskillig selvstendig gruppearbeid på flere områder i kontakt med folk fra skole, næringsliv, biblioteker o. a. Det inngikk muntlig fremleggelse av prosjekt-oppgave underveis, med diskusjon i klassen. Dette bør i høy grad regnes som praksis, om enn ikke i ortodoks mening av ordet. Mange studenter ga uttrykk for at emnet var det de hadde likt best ved instituttet, og at de satte pris på den gode kontakten de hadde fått med instituttet. Studenter og ansatte var glade for at dette var et emne for alle, ikke bare for studenter som allerede hadde planlagt å bli lærere. Det er grunn til å tro, at noen av de studentene som i utgangspunktet tok emnet uten tanke på fremtidig lærergjerning gikk videre med følgestudiet og deretter påbygningsstudiet, slik at emnet dermed bidro til rekrutteringen til læreryrket. Praksis i følgestudiet kom senere, og ble gjort obligatorisk for adgang til påbygningsstudiet (1993).

Trondheimsmodellen

Så langt erfaringene fra matematikk. Det er grunn til å tro, at andre fag, kanskje spesielt realfag, har liknende erfaringer. Dette studieopplegget, et følgestudium med sterk instituttdeltakelse, fritt plassert innenfor cand.mag.-studiet (bortsett fra visse krav om forkunnskaper), og et på bygningsstudium utenom cand.mag.-studiet, ble kalt Trondheimsmodellen. Det var mange av oss som hadde tro på denne modellen, og vi hå pet at den i hovedtrekk kunne bevares, eller at det i det minste kunne være mulig å få plass til den innenfor det nye opplegget.

I forslaget fra PLU's arbeidsutvalg, og som fra høsten av blir den nye studiemodellen, har man innsett den verdi navnet «Trond-heimsmodellen» har i miljøet, og har derfor latt det nye opplegget seile frem under samme flagg, riktignok med tilføyelsen «modifisert» eller «tilpasset».

For meg er det vanskelig å finne igjen Trondheimsmodellen i det forslaget AU har fremsatt og som skal iverksettes fra høsten. Feilen er kanskje min. Jeg har sett det slik at to av de viktigste trekk i Trondheimsmodellen er

a) den frihet i tid som følgestudiet hadde innenfor cand. mag.-studiet, og som førte med seg at flere kunne velge en fagdidaktisk komponent som del av sitt studium, noe som igjen kunne bidra til rekruttering til læreryrket men også gi verdier til dem som ikke går den veien,

b) instituttenes sterke engasjement i følgestudiet, med den stimulans dette gir til ansattes og studenters interesse for og engasjement i lærerutdanning.

Disse trekk er det ikke mye igjen av. En viss tilpasning (til a)) vil man nok tvinges til for å gi et tilbud som er praktisk mulig for siv.ing.-, siv.ark-, kunststudenter og PLUM- (og senere PLUR-)studenter. (Dette er tatt med i vedtaket, nærmest som et unntak fra hovedregelen, og skal være utredet til 01.07.98.)

Skjult problem?

Jeg antar at tankene omkring praksis har vært tungtveiende for Arbeidsutvalgets standpunkt om å ha PPU 1 samlet i ett semester. Praksis er viktig, hva slags praksis er viktigere, at praksisopplegget kan gjennomføres «i praksis» uten skadevirkninger er enda viktigere.

Jeg vil ikke bli forbauset om det viser seg at praksis innenfor denne modellen vil bli et problem, et skjult problem hva angår studenter som, slik modellen er, velger en annen fremtidsløype og dermed er tapt for læreryrket, et synlig og følbart problem for dem som skal få praksiskabalen til å gå opp, og enda mer for de studenter som vil havne i noen av de nødløsninger man nokså sikkert må ty til. En viss forbedring vil kanskje ligge i å a) skyve noe mer av praksisen til PPU 2, f. eks. å ha 4 uker i PPU 1 og 8 i PPU 2, eller bedre: 3 og 9, samt b) å operere med et videre (men ikke derfor dårligere) praksisbegrep innenfor PPU 1. Dette kan f. eks. gjøres ved å trekke inn en videreføring av den muntlige prosjektpresentasjonen, rollespill i klassen o.l. Man bør også kunne bruke undervisning i elementæremner ved Universitetet (veiledet og ulønnet, selvsagt), spesielt gruppeveiledning. Dette er av to grunner høyst relevant, spesielt for studenter som tar sikte på undervisning i videregående skole: For det første er fagstoffet meget nær det man senere skal undervise i, for det andre er det viktig for en lærer å ha vært med i undervisningen på trinnet ovenfor det hun/han vil ha som lærer i videregående skole.

Flere tog?

Det kan ikke ha vært full samstemmighet i Arbeidsutvalget om modellen. Et eksempel på noe som, etter min oppfatning, ville ha betydd en bedring, var om Ola Svein Stugus forslag om anledning til å avlegge enkelteksamener i fagdidaktikkemner under PPU 1 utenom det helhetlig organiserte semesterstudiet hadde kommet med eksplisit i vedtaket. En annen bedring ville det være om man hadde en åpning for at visse fag kunne ha 6 vekttall fagdidaktikk (fordelt på PPU 1 og PPU 2) i stedet for 5.

Når det gjelder plasseringen i tid innen cand.mag.-studiet gir rammeplanen rom for en viss fleksibilitet: «Utdanningen kan også organiseres som et følgestudium, slik at studenter kan gjennomføre fagstudier og praktisk-pedagogiske studier parallelt.» At Arbeidsutvalget likevel har valgt å ikke bruke den fleksibiliteten rammeplanen gir, beror selvsagt på at de anser et samlet semester for PPU 1 som det beste, og flere gode grunner anføres, grunner man absolutt kan forstå . Men, som nevnt ovenfor, en friere plassering har også fordeler, fordeler man bør prøve å få med seg. Kanskje er det vanskelig rent praktisk å ha begge mulighetene åpne, men man må jo det likevel for noen studenter, f. eks. siv.ing.-studenter. Så hvorfor ikke ha begge mulighetene der, slik at man får med seg begge typer fordeler? Holder man på at et samlet PPU 1 er det beste, og essensielt det eneste, så er prisen at noen av de fordelene jeg nevnte går tapt. Dermed har man at det beste kan være det godes fiende, og man kan oppleve det tragikomiske at en god lærerutdanning kan bli ofret på pedagogikkens alter.

P.S. Toget har kanskje gått. Men det går jo et ekstratog 1. juli. Kanskje er det plass til noen flere passasjerer der?