Det anslås at i hvert fall fem prosent av befolkningen har en overveiende homofil identitet. Om anslaget er korrekt, skulle det bety at minst etpar hundre av NTNUs ansatte og kanskje over tusen av studentene er homofile. Men hvor mange av dem vet vi om? Og er det i det hele tatt noen grunn til at vi skal vite det?

Ja, mener de homofiles egne organisasjoner. Så lenge det heterofile flertallet nesten ikke vet om eller kjenner noen som er homofile, vil stempelet «unaturlig» bestå og fordommene fortsette å blomstre. Og fordommene er mange: fra at alle homofile har aids, til at homser bare er ute etter å gjøre livet utrygt for oss andre på offentlige toaletter. 

Så er det kanskje ikke så rart at mange homofile mangler mot til å komme ut av skapet. - Selv om de fleste rapporterer om økt livskvalitet når de først har tatt skrittet. 

Da Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring (Nova) i fjor intervjuet 3000 homofile om deres liv, kom noen ganske tankevekkende resultater på bordet: Selvmordstanker og -forsøk var langt vanligere blant de som svarte, enn i befolkningen som helhet, og psykiske plager forekom fire ganger så ofte. Andre helseplager var også overrepresentert i denne gruppen. 

Ingen vet hvor representativ Nova-undersøkelsen er. Foreløpig avstedkommet en rungende taushet hos oppdragsgiveren, Barne- og familiedepartementet. 

Men ved et universitet må det vel være greit å være homofil? 

Det er det nok på mange måter. Likevel velger de fleste homofile ved NTNU å fare stille med denne siden av sin identitet. Noen frykter ubehageligheter om deres legning blir kjent. 

Universitetsavisa har snakket med en håndfull NTNU-ere som forteller om sine egne erfaringer som homofile i akkurat vårt arbeidsmiljø.