NTNU er landets eneste universitet med egen interesseorganisasjon for doktorgradsstipendiater. Nå kommer Oslo, Bergen og Tromsø etter.
Rundt på Dragvoll, Lade, Rosenborg, Tyholt, Øya - og i aller høyeste grad på Gløshaugen - sitter omtrent tusen doktorgradsstipendiater og skal ta den etterlengtede graden ved NTNU. Minst like mange av samme slaget er fordelt rundt på landets øvrige tre universiteter. Men bare ved NTNU har stipendiatene sin egen interesseorganisasjon, DION (Doktorgradskandidatenes Interesseorganisasjon ved NTNU).
I forrige uke møttes imidlertid doktorgradsstipendiater fra alle landets universiteter på Dragvoll, for å finne ut om man sliter med de samme problemene overalt.
Det gjør man, og nå går det mot tilsvarende interesseorganisasjoner også i Oslo, Bergen og Tromsø. Dette kan være kimen til en nasjonal organisasjon.
Mye uryddighet
Å være doktorgradsstipendiat er på mange måter selvsagt en privilegert tilværelse: Man får faktisk lønn for å stelle med det man interesserer seg aller mest for, samtidig som man kvalifiserer seg til en høyere vitenskapelig stilling. Men det kan også være en ensom tilværelse - når man forlater studentmiljøet, men kanskje ikke har noe tett faglig eller sosialt miljø rundt seg. Ikke minst kan det i begynnelsen være en forvirrende tilværelse: Hva har man rett på? Hvordan søker man om drifts- og reisemidler? Hva er riktig saksgang når man vil gjøre sånn eller slik? - Skorten på informasjon er kanskje ett av de største problemene for mange, mener Jens Haugan, DION-leder og doktorgradsstipendiat ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap.
Han påpeker også som et problem at stipendiater under ulike finansieringsordninger får svært ulike driftstilskudd. Noen får 25 000 kroner, noen får 15 000 kroner, og noen får tilsynelatende ingenting. - Det hender at driftsmidlene bare forsvinner i fakultetssystemet, og at stipendiaten aldri ser noe til dem, hevder Haugan. Verst i så måte er det på Gløshaugen, mens SVT-fakultetet framstår som ett av de ryddigste, mener han.
Et tredje problem er at universitetsstipendiatene - som har pliktarbeid lagt inn i ordninga - kan trekke den tida de måtte bruke til representasjon i råd og utvalg, fra arbeidstida. Forsk-ningsrådsstipendiatene må derimot bruke av sin dyrebare forskningstid hvis de skal engasjere seg i noe som ikke direkte angår avhandlinga, tid de bare får kompensert for hvis fakultetet deres ser seg råd til det. Noe som gjør at mange vegrer seg for å delta i råd og utvalg, mener Haugan.
Han ønsker seg derfor en ordning der en doktorgradsstipendiat er en doktorgradsstipendiat, og alle har de samme rettigheter.
Studenter eller arbeidstakere?
Mens dr.ing.-studentene i lang tid har hatt sin egen organisasjon (ODIS), ble DION dannet først i 1996. Smått om senn har alle fakultetene kommet med, og nå fungerer DION/ODIS både fakultetsvis og som samlet blokk, alt etter behov.
Og ting skjer. For eksempel sørger nå HF-fakultetet for at alle nye stipendiater får grundig informasjon med en gang de begynner. Fra sentralt hold har også informasjonen blitt bedre, og FUF-avdelinga ser i disse dager på doktorgradsstudentenes arbeidssituasjon - noe som kan resultere i bedre kompensasjon for tid brukt i råd og utvalg.
- DION har dessuten tatt over ansvaret for å skaffe representanter til slike utvalg. Før var det nokså tilfeldig hvem som ble spurt, og vedkommende svarte egentlig bare overfor seg selv. Nå får slike representanter møterett i styret, og kan diskutere sakene med flere, forteller Haugan.
En viktig sak for DION i framtida blir det gamle problemet med arbeidsledighetstrygd: Hvis stipendperioden går ut før du har levert avhandlinga, får du ikke dagpenger med mindre du skriver under på at du aldeles ikke vil arbeide med avhandlinga!
- Det er viktig for oss å slå fast at vi først og fremst er arbeidstakere, ikke studenter. Nettopp forholdet til Arbeidsmar-kedsetaten og Lånekassa er saker vi kunne få større gjennomslag for hvis vi organiserte oss nasjonalt, mener Haugan.
DION finner du på
nettadressen: http://tarantell.stud.ntnu.no/studorg/dion