Denne boka markerer avslutningen på NTHs 85-årige virke som egen institusjon. Både ved 50- og 75-årsjubileene ble det utgitt omfangsrike historiske verk som bidrag til den institusjonelle hukommelse. Denne boka omhandler derfor bare de ti siste årene av historien og kanskje de ti mest turbulente. Jeg tror derfor det er et klokt valg redaksjonskomiteen har gjort, når den har valgt essaysamlingen som form og ikke monografien på den korte og svært nære perioden. Det gir anledning til å gi lyd til de mange stemmer og til å anlegge mange perspektiver på perioden uten å trekke noen definitiv konklusjon. Det må gjenstå til senere historiske verk der trekkene blir klarere og forståelsen av hva som egentlig skjedde i disse turbulente årene kan analyseres med noe større distanse.

Essaysamlingen er likevel ikke uten struktur. Den er delt i fire distinkte bolker som faller ganske naturlig med de begrensninger det setter. Første del omhandler NTH i utdanningssamfunnet, annen del NTH studiet i endring, mens den tredje delen ser på administrative tiltak og avslutningsbolken tar opp ulike glimt av virksomheten med vekt på forskningen.

La oss si det med en gang: dette er blitt en høyst leseverdig bok som i hvert fall denne anmelderen har lært mye av. Essayformen får fram flertydighet og dilemmaer, ulik selvforståelse og forståelse av andre på en utmerket måte. Av de mange bidragsytere kommer nok de fleste fra NTH eller har lang erfaring fra NTH, mens det også er eksterne bidrag. Forunderlig nok mangler representantene for storindustrien blant forfatterne, og også det utenlandske blikk på NTH. Det kan sikkert gies mange gode grunner for dette, men når disse to gruppene spiller så stor rolle i NTHs selvbilde, er det allikevel et visst tap.

Det eksterne blikk åpner imidlertid samlingen med et overblikk over perioden, de ulike skritt i integrasjonsprosessen fram mot NTNU på basis av en analyse av NTH-kulturen. Det er forsker Stig Kvaals gode analyse av perioden, som både bringer oss debatten om verdiene i Gløshaugenkulturen og de ulike politiske aksjonene for å bevare NTH rent og fritt. Morten Hagen og Christian Birkelands artikkel om «Studentene viste ansvar» løfter fram det arbeidet studentorganene på Gløshaugen sto for i perioden. En strengere redigering og mindre overlapp med Kvaals artikkel hadde nok vært på sin plass. En kan også undre seg over hvorfor bidraget ikke er plassert i bolken om utdanning og om den tunge vektlegging på studentorganene istedenfor hva som egentlig skjede med studiefornyelsen.

Det kanskje tyngste og beste bidraget i boken kommer fra direktør Aasmund Gjeitnes som drøfter forholdet mellom NTN, SINTEF og næringslivet. Gjeitnes' store styrke er at han for det første kjenner alle de tre institusjonene fra innsiden og dernest at han forsøker å være analytisk og ikke panegyrisk. Prinsipielt peker han på tre motstridende trekk: for det første følelsen på Gløshaugen av ikke å være verdsatt av det øvrige universitetsmiljø i Norge pga den tette industri- og næringsforan-kringen. Og motsatt: NTH ble fra næringslivet ofte beskyldt for å være for teoretisk og framtids-orientert. En parallell til dette er NTHs eksterne begrunnelse som fordret stor bredde for å være en nasjonal institusjon som dekket behovet kompetanse i hele næringslivet, samtidig som høyskolen ønsket å delta i det internasjonale forskningskappløpet, noe som selvsagt fordret konsentrasjon om noen få felter. Resultatet av dette, mener Gjeitnes, var at internasjonaliseringen ikke gikk så fort som den kanskje ellers kunne ha gjort. Gjeitnes sin påpeking av at suksessen som NTH-SINTEF kombinasjonen representerte, var den største drivkraften for å sprenge den nære koplingen, er meget god, men bør neppe overraske. Dagens to milliardforetak, NTNU og SINTEF, må finne nye måter å leve sammen på i tråd med deres nye situasjon. NTNU som et bredt og stort universitet, SINTEF som en gigantbedrift lokalisert både i Oslo og Trondheim. Han påpeker også det påfallende i at NTH manglet både forskningsdirektør og strategisk forskningskomité, SINTEF var blitt en slags sovepute.

Også Johannes Moe er innom disse problemene, særlig NTHs følelse av manglende anerkjennelse som vitenskapelig institusjon. Det gjør imidlertid ikke saken bedre at Moe selv mener at teknologien bærer æren for det 20 århundres vekst og utvikling. For en historiker som undertegnede lar det seg ikke gjøre å snakke om det 20. århundre som suksessårhundre uten i samme åndedrag minne om at det også er det mest ulykkelige århundre med massedrap, krig og miljøkatastrofer. Alle vet dette, poenget er at teknologien ikke lenger er utvendig i forhold til samfunn og kultur, men integrert på godt og vondt i det. Samfunn og kultur er også teknologi. NTHs ørkenvandring i jakten på anerkjennelse er slutt, teknologien er en del av oss selv, verken mer eksotisk eller mer triviell enn kunst, kultur, helse og forvaltning.

Dette er også hovedinnholdet i Hans Skoies artikkel om Gløshaugen sett fra Oslo. Skoie peker på voktingen av NTHs renommé, av tendensene til prektighet, vektlegging av egen fortreffelighet og den tilhørende mangel på kritisk distanse og refleksjon om egen virksomhet, som alt sammen bidro til at NTH ble sett på som et litt sært fenomen i det høyere utdanningssystemet i Norge. For egen regning kan jeg legge til at det kanskje er her nøkkelen til følelsen av manglende anerkjennelse ligger, det dreide seg ikke om manglende vitenskapelig anerkjennelse men manglende sosial anerkjennelse. Skoies artikkel bør leses av alle gamle NTH-ere fordi den forteller noe om hvorledes NTH ble oppfattet utenom den tette ringen som ellers i boka karakteriseres som NTHs venner, - og den bør leses som et ærlig og grunnleggende vennlig forsøk på å hjelpe oss i arbeidet med å styrke NTNUs posisjon i dag.

Steinar Nordals artikkel om SUK - den sentrale utdanningskomiteen - er et lærestykke for de av oss som sliter med å få skikk på studieplaner og koordinering av undervisningsressurser. Jeg tror ingen som har arbeidet med universitetsundervisning, vil undervurdere den koordinering og det utviklingsarbeidet som SUK sto for og de resulater som ble oppnådd bl.a. gjennom Virksomhetskomiteen, fagevalueringer osv. og den påfølgende aksept av forslaget om utvidet studietid - 5 år.

Bokas tre øvrige bolker, grovt sett fordelt på undervisning, forskning og administrasjon gir gode innblikk i virksomheten disse ti årene. Særlig er glimtene fra virksomheten på forskningssiden spennende lesning og viser en imponerende bredde og faglig soliditet. De gir et levende bilde på hvorledes fagområder griper inn i hverandre og utvikles løpende over tid. Det er all grunn til å gratulere den gamle NTH-miljøet med en velskrevet oversikt over de siste ti år i en form som rommer mange stemmer og meninger og som fremmer forståelsen av de mange dilemmaer som forelå. Om noen kritiske kommentarer skal nevnes, vil vel det først og fremst gå i retning av en noe manglende korrektur, litt mer redigering og at en kanskje burde brukt en forlagskontakt for å gi boka noe mer preg av å være bok og ikke en brosjyre. Den hadde fortjent det.