Min umiddelbare assosiasjon etter å ha lest Astrid Wales bok er ordet problematisering. Deretter følger en intens nysgjerrighet etter å vite mer om forskningsbragdene ved AVH.
Teksten i den 163 siders boken begynner med opprettelsen av Norges Lærerhøgskole i 1922, og gir i de to første kapitlene en bred bakgrunn for den videre historiske utvikling fra lærerutdanning til dannelsen av den allmennvitenskapelige høgskolen i 1984. Boken gir en god og fordomsfri oppsummering av universitetspolitikk generelt i Norge, og favner her mye videre enn AVH. Overskriftene Universitets-studier som sysselsettingspolitikk, Strid om lukking (av tidligere åpne studier), og Fra registrerte studenter til produserte kandidater leder til innsiktsfull problematisering av disse tema.
Universitetsstriden i forbindelse med etableringen av et universitet i Trondheim begynte allerede i 1964 med Wilhelmsen-komiteens innstilling, og boka gir en inngående innføring i alle de endeløse komiteer, utvalg, fraksjoner og diskusjoner som da fulgte. Problematiseringen gikk helt ned til valg av emblem for AVH. Det tok nesten tre år før høgskolestyret med syv mot fire stemmer vedtok å benytte Olavsrosa som emblem.
Studentutviklingen er interessant. Etter en tiårs-periode med stagnasjon fordoblet studenttallet seg fra 1985 til 1993. Bekymringen over manglende studenter ble avløst av problemet med å skaffe alle plass. Økningen i antall studieplasser, som opprinnelig var relatert til arbeidsledigheten på den tiden, ga mulighet til faglig ekspansjon. Antall vitenskapelige stillinger ble øket, og AVH diversifiserte inn i mange nye fagområder. Tilsynelatende lå det ingen strategisk plan bak hvor man skulle satse. Dette ble bestemt av studentenes etterspørsel etter studieplass; se side 68: «Det hadde også vist seg at det var vanskelig å fastslå behovet for framtidig utdannet arbeidskraft. Det eneste fornuftige var å dimensjonere etter etterspørselen.» Denne holdningen står i en interessant kontrast til dagens hissige diskusjon om IT-behov ved NTNU.
Forskningen er dessverre bare viet 14 sider. Fra primært å utdanne lærere, ble også forskning definert som en fundamental del av virksomheten. Doktorgradsutdanningen ble reformert, og antall doktorander økte fra sju i 1984 til 37 i 1995; en respektabel relativ økning. Oppdragsforskningen ble organisert i en egen forskningsstiftelse - Allforsk, etter SINTEF-modellen. Senterdannelsene, velkjent fra Kollegiebehandlingene nylig, er også omtalt. Av konkrete forskningstemaer er kun kvinneforskning nevnt, uten at dette valget er nærmere begrunnet.
Kapitlet Høgskolene nedlegges -UNIT blir NTNU behandler vår nære fortid, og ender boka omtrent der den begynte - med universitetsstrid... Jeg kunne sagt mye om NTNU-striden, men jeg kan neppe påberope meg en kjølig distanse til dette emnet...
Underteksten
Det sies ikke eksplisitt i boken, men en påtrengende tanke melder seg: Tenk om mesteparten av alle utvalgs- og komite-årsverk hadde blitt benyttet til primæroppgavene undervisning og forskning! Historien om AVH og UNIT oppsummerer seg til tusenvis av bortkastete utrednings-årsverk, instigert av såvel ytre som indre hendelser. Ikke minst bør våre politikere lese og lære noe av denne boken.
En fornemmer også lillesøster/storbror-konstellasjonen mellom AVH og NTH. Da AVH passerte NTH i antall registrerte studenter, var dette en viktig symbolsk begivenhet for AVH.
Utenforteksten
Hva mangler i historieboken om AVH? Det står lite om samfunnets behov for den utdannete arbeidskraften. Hvor går kandidatene? Hvordan har de gjort seg gjeldende i arbeid og samfunnsdebatt? Vi får vite at AVH i en undersøkelse ble best i Norge på populærvitenskapelige artikler og engasjement i samfunnsdebatten, men de konkrete eksempler mangler dessverre.
Min nysgjerrighet på den mangesidige AVH-forskningen ble heller ikke tilfredsstilt. Hvor har AVH gitt betydningsfulle forskningresultater? Hvilke internasjonale priser har man oppnådd? Kvinneforskningen har fått bred omtale, mens mulige interessante forskningsresultater innen naturvitenskap, økologi og miljø, psykologi og sosiologi og andre samfunnsvitenskaper, lingvistikk, musikkvitenskap osv ikke er omtalt. Her ligger det vel nok stoff til en ny bok?