Gjennom hele NTHs historie, og nå også NTNUs, har det fra tid til annen vært sterk strid om institusjonens posisjon i det norske forskningsbildet. Det var først etter mange års kamp Trondheim gikk seirende ut av kampen for å få Norges tekniske høgskole lagt til Gløshaugen-platået. Dagens dragkamp i forbindelse med IT-satsingen på Fornebu er blitt omtalt som en omkamp fra denne lokaliseringsdebatten i årene opp mot 1900. For så vidt er dette riktig, men skal en lete etter et referansepunkt, er det vel så nærliggende å skue tilbake til årene omkring 1950, og dragkampen om etableringen av et sentralt industrielt forskningsinstitutt i Norge. Likhetene med dagens debatt om IT-tyngdepunkt er slående ? på mange måter.

I årene like etter 1. verdenskrig ble det satt i gang forberedelser for å opprette en rekke nye statlig finansierte industrielle forskningsinstitutter i Norge. I NTH-miljøet var man redd for at slike instituttetableringer i Oslo-området ville resultere i at Høgskolens posisjon ble svekket. Som svar på denne trusselen fremmet derfor NTH-professor Sem Sæland et forslag om å etablere et Centralforskningsinstitutt tilknyttet Høgskolen for å styrke dens industrielt rettede forskning. Instituttetableringsplanene ble imidlertid lagt på is da de gode økonomiske konjunkturene ble avløst av trangere tider tidlig på 1920-tallet. Etter 2. verdenskrig ble saken på nytt aktuell. I juli 1946 vedtok Stortinget å opprette Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF), og det ble dette rådet som, med bred støtte, kom til å stå i spissen for realiseringen av sentralinstituttet.

Høyskolen til Oslo?

Da Forskningsrådet vedtok å opprette Sentralinstitutt for industriell forskning (SI) våren 1949, og at det skulle lokaliseres i Oslo-området, utløste dette et ramaskrik ved NTH. Når NTNF i tillegg besluttet å legge både Norges byggforskningsinstitutt og Norges geotekniske institutt til Oslo, var begeret fullt for Høgskolen og dens «venner».

På samme tid hadde kritikken mot NTH tiltatt, og flere luftet tanken om å flytte Høgskolen nærmere Oslo. Industriens forskningsaktivitet var ikke stor. I den grad den hadde behov for å få løst forskningsoppgaver, skjedde dette gjerne gjennom å engasjere NTH-professorer på konsulentbasis. Selv om dette fungerte godt for mange, måtte Høgskolen tåle adskillig kritikk for at den var for akademisk preget og hadde for dårlig kontakt med industrien. NTH var i tillegg blitt satt sterkt tilbake under krigen.

Til å begynne med hadde NTNFs hovedargument for å etablere SI i Oslo-området vært at det var her hovedtyngden av industrien var lokalisert. Etter hvert som striden tilspisset seg, ble andre argumenter trukket sterkere fram. Disse gikk i første rekke på NTHs tidkrevende og ineffektive administrasjonsordning.

To kulturer

Om NTH-miljøet ikke bare følte sin posisjon truet, men også så en fare for at Høgskolen kunne bli nedbygd, var ikke dette helt uten grunn. «Kampen om Sentralinstituttet» ble en kanal hvor frykten for å bli forbigått og tilsidesatt, fikk utløp i fullt monn. Rene institusjons- og lokalpatriotiske følelser adderte seg til de mer kjølig analytiske resonnementer og dro samme vei: til kamp og forsvar for NTH, som syntes levnet en urimelig liten rolle i NTNFs planer.

Selv om opprettelsen av SI utløste denne striden, ble den noe langt mer enn en dragkamp om hvor et institutt skulle lokaliseres, og hvordan det skulle utformes. Den utviklet seg til å bli en prinsipiell debatt like mye som en krangel om en bestemt sak. Kjernen i striden gjaldt hvorvidt Forskningsrådet burde støtte NTH og de eksisterende instituttene før det gikk til opprettelse av nye. Striden kom imidlertid ikke bare til å spinne omkring rent institusjonelle forhold. Den gamle kontroversen mellom periferi og sentrum, mellom provins og hovedstad, var ikke død, og ble et slags bakteppe for den scenen striden utspant seg på. Til en viss grad omfattet den også en diskusjon om de vitenskapelige institusjonenes forhold til industrien, men dette ble mer et underliggende tema. I tillegg var det en strid mellom to kulturer, hvor NTHs akademiske tradisjoner kom til å stå opp mot Forskningsrådets industrirettede profil. Dette gjenspeilte seg i ulike verdisynspunkter og prioriteringer.

Kampanje

NTHs mottrekk skulle komme ganske snart. Hittil var det ikke gjort særskilte tiltak for å utbygge et mer omfattende samarbeid om forskningsoppgaver med næringslivet, men i desember 1949 la Plankomiteen for industriell forskning fram en betenkning hvor det ble foreslått å opprette et permanent organ for å arbeide for et utvidet samarbeid med industrien.

Nå gjaldt det å ikke sitte på gjerdet og beklage seg, men å aktivisere og utbygge de mulighetene som forelå ved Høgskolen. Skulle virksomheten utvides, måtte man ta et initiativ selv. Både gjennom bredt anlagte møter med inviterte gjester fra industrien, den offentlige administrasjon, det politiske liv, pressen og andre, samt en bredt anlagt pressekampanje, forsøkte NTH og «NTHs venner» å vekke en opinion for sin sak. Debatten i pressen hadde tatt til høsten 1949, men blusset for alvor opp våren 1950. Presseoppslagene ble mange, og innleggene var til dels meget skarpe.

Sintef opprettet

26. januar 1950, etter en meget rask behandling i Høgskolens organer, og med betydelig støtte fra kommunen og det lokale næringslivet, vedtok professorutvalget enstemmig å opprette Selskapet for Industriell og Teknisk Forskning ved Norges Tekniske Høgskole (Sintef). Etter dette begynte samarbeidet å komme inn i et mer konstruktivt spor. Konflikten blusset likevel opp igjen, blant annet i forbindelse med Stortingsdebattene om finansieringen av de nye instituttene og avståelse av tomt til SI. Stortingsmennene på Trøndelagsbenken, som gikk ut med sterk støtte til NTH, kom imidlertid i mindretall, og planene ble derfor realisert som planlagt. Ved utgangen av 1952 kan en imidlertid si at situasjonen var normalisert, og Sintef innledet et samarbeid med NTNF på linje med SI.

Sett litt på avstand ser en at striden omkring Sentralinstituttet kom til å virke som en stimulans og en vekker for holdningen til industrielt rettet forskning ved NTH. Den prosessen som ble satt i gang gjennom «kampen om Sentralinstituttet», kom til å føre til en omforming og aktivisering av høgskolemiljøet. I ettertid kan en si at striden, selv om den til tider var preget av krasse utspill og sterke motsetninger, virket befruktende på forskningssaken sett under ett.

Alt i alt kan en si at denne striden fikk en lykkelig slutt. NTH hadde aktivisert sin industrirettede forskning, og samtidig vunnet økt forståelse for sin posisjon som en sentral og viktig brikke i den pågående utbyggingen av forskningskapasiteten. Sintef, som var et ektefødt barn av denne striden, ble ikke bare en stimulans for forskningsvirksomheten ved NTH, men kom også til å bli et viktig ledd i NTNFs arbeid for å styrke den teknisk-naturvitenskapelige forskningen i Norge, og sørge for at dens resultater kom til nytte for det norske næringslivet.

Utviklingen

Utviklingen kom til å gå mye bedre enn hva pessimistene hadde fryktet, ja kanskje også bedre enn hva optimistene hadde håpet. Da Sintefs ledelse så tilbake på disse begivenhetene ved sitt kvartsekeljubileum, var det ikke uten grunn at den en gang så bitre striden ble framstilt i et meget forsonende skjær: «At den konkrete NTNF-innstillingen om forskningens organisasjon kom til å virke som gnist i en kruttønne her oppe, fikk i virkeligheten bare positive virkninger, gjennom den nesten eksplosjonsaktige utløsning av initiativ og handlekraft ved NTH, og den allmene oppslutningen som norsk industri ga til dette initiativ.»

På lengre sikt kom det til å vise seg at forholdene lå vel så godt til rette for oppdragsbasert forskningsvirksomhet i Trondheim som i Oslo. 26. mai 1992 besluttet styrene i Sintef og SI å fusjonere de to forskningsstiftelsene. Fra nyåret 1993 inngikk derfor SI som en enhet i Sintef. De tidligere antagonistene var dermed blitt én enhet. Samtidig ble NTNF, sammen med de andre norske forskningsrådene, fusjonert inn i Norges forskningsråd. Tre år senere opphørte også NTH å eksistere som egen enhet, og gikk inn som en del av NTNU. Nå eksisterer hverken SI, NTNF eller NTH. Som en skjebnens ironi skulle Sintef overleve dem alle.

Som sagt er likhetspunktene mellom Sentralinstitutt-striden og etableringen av et IT-senter på Fornebu slående. I begge tilfeller dreier det seg om NTH/NTNUs frykt for å bli svekket og akterutseilt, «moderniseringsagenters» visjoner om et Norge i fremste rekke, regionalpolitiske spørsmål, betydelig politisk interesse samt en bred og til dels skarp pressedebatt ? for å nevne noe. Hvorvidt NTNU vil komme like heldig ut av dagens kontrovers som den som fant sted for knapt 50 år siden, er ennå uvisst. Det som i alle fall vil være avgjørende for NTNUs posisjon i den framtidige IT-satsingen, er hvorvidt universitetsmiljøet greier å mobilisere sine krefter og komme på offensiven på samme måte som i 1950. Den gang lyktes ikke NTH i å forhindre etableringen av et sentralinstitutt i Oslo. Det kan synes som om det vil være like forgjeves å stoppe den planlagte Fornebu-utbyggingen. Mye kan imidlertid skje om NTNU, på samme måte som sist, greier å svare på utfordringen, og motbevise kritikken av NTNU og det trønderske næringslivet som for innadvendt og stivbeint. (Per Morten Vigtel, Norsk Investorforum i Adresse-avisen 6/2.)

Stort potensial

Hvilke muligheter har så NTNU? Er det noen lærdom å hente ut fra historien? Parallellene fra 1950 er i alle fall sterke så langt. Mulighetene for at fortsettelsen skal følge et for NTNU like heldig spor, er også til stede.

For 50 år siden var NTHs største handikap dens beliggenhet i forhold til hovedtyngden av industrien. Det NTH da valgte å gjøre, var å spille ut og satse på sitt sterkeste kort: kompetansen og sin posisjon som det største og bredeste forskningsmiljøet for teknisk forskning i Norge. NTNUs handikap i striden omkring etableringen av et IT-senter på Fornebu er på mange måter av samme karakter som det NTH slet med. I en dragkamp hvor nærhet til industrien blir det sentrale spørsmålet, vil NTNU komme dårlig ut. Hva nå om forskningsmiljøet i Trondheim ? 50 år etter den regionale konflikten om sentralinstituttet ? på nytt spiller ut sitt sterkeste kort? Universitetet har et stort potensial i sin brede fler- og tverrfaglige basis, med gode muligheter til å sette de tradisjonelle IT-retningene inn i bredere sammenhenger, og kombinere kunnskap fra flere fagretninger. En satsing på denne kunnskapsbasisen, som IT-Fornebu vanskelig kan matche, kan vise seg å gi et nytt løft for Universitetet ? på linje med det satsingen som ledet fram til Sintef gjorde. Historien kan gjenta seg...