Rektor kommenterte i siste nummer av Universitetsavisa, i sin siste-side-spalte, min reaksjon på NTNUs prioritering av ekstern profilering og politisk appetittlige satsinger på bekostning av basisfaglig virksomhet. Jeg takker for reaksjonen, men ønsker med dette å presentere bakgrunnen for min reaksjon i sin helhet som representant for et ikke-prioritert fagområde ved NTNU:

Foranledningen til min opprinnelige henvendelse til dekanus ved mitt fakultet var en stadig økende frustrasjon over NTNUs systematiske og økende fokusering på det jeg mener er «keiserens nye klær»; eksempelvis tverrfaglighet, strategiske satsinger, anskueliggjort ved stadig nye fargerike, påkostede trykksaker i store opplag; nå sist den gedigne boka Noen deler viten, som forteller at her er det mange som bruker uforholdsmessig mye tid og penger på å profilere NTNU på en politisk appetittlig måte. Det oppleves provoserende for stadig flere! Når oppnådde vi som arbeider med basisfag og utgjør NTNUs kontinuerlige kjernevirksomhet, den samme oppmerksomhet i form av markedsføring og romsligere budsjetter?

Det er åpenbart at man i iveren etter å profilere tverrfaglige og andre satsinger har glemt at basisfagene er helt nødvendige grunnpilarer og utgjør kontinuiteten i universitetets virksomhet. Spesialsatsinger som kan variere over tid, må ikke konkurrere med basisfagene, men spisse dem, vel å merke forutsatt at grunndisiplinene har fått anledning til å bli gode nok. Det kan de først bli når de satses på og synliggjøres. Det er for eksempel umulig å drive tverrfaglig forskning hvis ikke den enkelte forsker har solid forankring i sitt eget fagområde. Dette ser det ut til at man i NTNU-prosessen helt har glemt, og fokus er nå rettet et helt annet og politisk sett viktigere sted. Det må her understrekes at dette ikke er et angrep på de involverte fagområder, som jeg har stor respekt for.

Ved vårt institutt utdanner vi kandidater til industri, forskning og forvaltning, og har gjennomgående svært motiverte og dyktige studenter. Vi har flere topp kvalifiserte kandidater som ønsker å fortsette med et dr.ing.-studium, enn vi er i stand til å finansiere. Våre dr.ing.-kandidater får umiddelbart gode jobber. Vi har hatt en stor grad av idealisme her ved instituttet. Det må også understrekes at vårt institutt har en stor publikasjonsrate og den høyeste undervisningsbelastning ved fakultetet. Imidlertid har fravær av en tung norsk industri innen vårt fagfelt resultert i at instituttet har liten tilgang på eksterne forskningsmidler.

Ved vårt institutt har vi, som alle andre, opplevd en stadig økonomisk forverring de siste år. Faktum er at vi ved instituttet årlig har hatt råd til å allokere kr. 5000,- til forskning for hver enkelt vitenskapelig ansatt! Vår gren av kjemi er en eksperimentell disiplin, og for mange er det vanskelig å forstå hvor ressurskrevende en slik forsknings- og undervisningsaktivitet er. Til tross for at vi er ytterst forsiktige med innkjøp i alle kategorier kjemikalier og rekvisita som er nødvendig for å holde en meget nøktern drift innen forskning og lab.undervisning i gang, er det i år et faktum at instituttet er «konkurs» før sommeren, og vi er alvorlig bekymret for situasjonen i 1998. Dette oppleves som nedverdigende, og vi føler mangel på respekt for vår virksomhet. Jeg har sjelden i min arbeidskarriere fra industrien følt at faglige og personlige ressurser er så lite verdsatt, utnyttet og tatt vare på, som i NTH/NTNU-systemet. Situasjonen begynner nå å gå utover trivsel, arbeidsglede og initiativ. Personlig har jeg i likhet med andre fast vitenskapelig ansatte ved instituttet ikke tilgang til eksterne midler, og er derfor helt avhengig av instituttets/fakultetets/universitetets tildeling av midler til forskningsaktivitet. Vår hverdag står i grell kontrast til NTNUs profilering utad.

I) Jeg må nå varsle om at når instituttet er «konkurs» fra sommer -98, vil jeg ikke lenger ha mulighet for å utføre 50 prosent av mitt arbeid, nemlig den delen som jeg har plikt og rett til å benytte til forskning. Jeg har også bl.a. ansvar for en dr.ing.-student uten driftsmidler (kvoteprogramstudent). Jeg ber derfor rektor om råd om hvordan jeg skal forholde meg.

II) Situasjonen er blitt såpass kritisk ved vårt institutt, at vi må ha et konkret og raskt svar på hvorvidt NTNU reelt sett ønsker denne typen fagmiljø og en rimelig aktivitet innen slike fagområder som faktisk representerer en av NTNUs grunndisipliner. Ønsker en dette, må det tas ansvar for at disse miljøene gis levelige vilkår.