En av våre dekaner fortalte om en samtale med en av de ansatte som ikke hadde noen driftsmidler igjen til nødvendig innkjøp av utstyr for å gjennomføre sine forsøk. Vedkommende hadde sett boken «Noen deler viten» som kom i fjor høst. Hvordan kunne NTNU ta seg råd til slikt i en situasjon hvor forskerne ikke har nok midler til å gjennomføre sine vitenskapelige eksperimenter? Et interessant spørsmål. Det er et spørsmål om prioriteringer, om hva vår oppgave som NTNU er, og om holdninger og verdier.

«Noen deler viten» kan ses på som en del av universitetets formidlingsvirksomhet. Artiklene i boka tar primært utgangspunkt i de humanistiske, kunstneriske og samfunnsvitenskapelige fag og bare indirekte de teknisk-naturvitenskapelige områder. Men i en samfunnskontekst er de absolutt relevante også for disse. Boka tar for eksempel opp temaer rundt bilen som symbol og bilbrukens konsekvenser for omgivelsene via veiers innpassing i landskapet, bensinstasjoners utforming osv. Men så kan man si: Vi må først ha gjort forskning for å ha noe å formidle. Hvis vi sultefôrer forskningen, blir det ikke noe å formidle. Så derfor: la oss bruke pengene på våre primære oppgaver. Hvis det blir noe igjen, kan vi bruke det til å informere om vår virksomhet og reflektere over den.

Greitt standpunkt. Men man kan snu problematikken. Vi får mesteparten av våre midler fra de politiske myndigheter, fra samfunnet. Som grunnlag for bevilgningen vurderer de hvilken «nytte» pengene har. Klarer vi ikke å formidle det, blir det heller ingen penger. Så derfor: Vi må markere vår aktivitet frem ved bøker og trykksaker, i Gemini og Spor, ved utstillinger i Vitenskapsmuseet og Vitensenteret. Kanskje etablere en alumniorganisasjon. Nytte har mange dimensjoner. Viser vi oss ikke frem på en rekke ulike måter, risikerer vi å bli sittende mutters alene, uten utstyr, uten studenter, uten penger og uten venner.