Teknisk ansvarlig:  
Erik Prytz Reitan

Egentlig er det en ganske takknemlig jobb Ystenes har påtatt seg. Journalister og andre skribenter som pent må stille 
arbeidet sitt til offentlig skue med jevne mellomrom, gjør ofte store og små tabber. Noen ganger virker det som om journalisten ikke har den ringeste peiling på hva han skriver eller snakker om. Ikke minst gjelder dette når man beveger seg inn i forskningens verden. At journalisten da ofte er prisgitt sine kilder, for eksempel intervjuobjektet, burde ikke være vanskelig å skjønne. I tillegg skal journalisten gjøre vanskelig stoff lett tilgjengelig (poenget er at det skal leses), og når man på denne måten ofte må forenkle komplisert stoff, kan det lett gå galt.

Likevel skal Ystenes ha takk for at han påpeker feil og dumheter som intet gjennomsnittlig oppvakt menneske burde begå på trykk. De fleste vil stoppe opp et øyeblikk når det påstås at 37 milliarder mennesker kommer til å følge fotball-VM (Stavanger Aftenblad), eller at sykdommen vannkopper er utryddet (Aftenposten). Om journalisten i en hektisk kveldstime hadde rukket å tenke seg om, hadde begge feilene sannsynligvis vært unngått. Verre er det for journalistene å holde tunga rett i munnen når man skriver om drivhuseffekt, kjemiske formler og jordmagnetisme. Det er mulig det for Ystenes og andre vitenskapsfolk er elementære felter å operere på. For folk flest er det ikke elementært stoff (og journalister er ofte som folk flest), og mange ganger plumper skribenten uti med begge beina. Likevel er det viktig at noen forsøker å formidle vanskelig stoff, og ikke minst at journalisten skaffer seg selvstendig kunnskap. At formidling av vitenskapelig stoff ofte er vanskelig, er likevel ingen unnskyldning for å formidle feil opplysninger. For en skrivende er det viktig å være så nøyaktig som mulig, og etterprøve de kilder man har med andre. 

Å formidle vitenskapelig stoff er ingen populær øvelse blant norske journalister og mediefolk. En viktig grunn til det er nettopp at stoffet er vanskelig, og at det er fort gjort å havne i klemma. Noen av oss prøver likevel etter fattig evne, og da får vi heller tåle at det går galt av og til. At det finnes lesere som nådeløst slår oss til bakken, godtar vi.

Boka Sprøytvarsel er ingen omfangsrik trykksak. Den er på vel 80 sider, er artig å bla i, og opptil flere av eksemplene Ystenes presenterer, er ganske morsomme. Det jeg innledningsvis sa om å stille seg selv til skue, får man også ganske ettertrykkelig demonstrert. I dette tilfellet er det forfatteren selv, den godeste Ystenes, som får det til å single i glass. Adresseavisenes sportsredaktør Ulseth heter Otto og ikke Ottar, Adresseavisens Christian Larssen skriver navnet sitt med dobbelt s og ikke enkel, sjefredaktør Knut Haavik i Se&Hør skriver Haavik og ikke Håvik, Arbeider- Avisa i Trondheim het aldri Arbeideravisen, og Byavisa heter Byavisa og ikke Byavisen.
Vanskelig, ikke sant, Martin?