Erkebiskopen hvitvasket
Hvitvasking av penger er ikke noe nytt fenomen. Det var fast
praksis hos erkebiskopen i Nidaros også. Men på en
litt annen måte enn i dag.
Forskningssjef - og for anledningen myntmester
- Otto Lohne fra SINTEF/Materialteknologi i sving med å
prege biskopens mynt under en temadag i Erkebispegården.
Foto: Svein Tønseth/SINTEF Info. |
|
|
|
Den som måtte tro at hvitvasking av penger er et nytt
uttrykk, basert på ulike former for moderne økonomisk
kriminalitet, må tro om igjen. Uttrykket har faktisk
eksistert i mange hundrede år, men i tidligere århundrer
var betydningen helt bokstavelig: Mynt ble lagt i spesielle bad
for å bli hvitere og blankere. Rett og slett. Dette
var fast praksis i myntverkstedet hos erkebiskopen i Nidaros også,
for 500 år siden. Det fant forskningssjef Otto Lohne og
forsker Pål Ulseth ved Sintef Materialteknologi ut da de
bestemte seg for å bidra med sin teknologiske kompetanse
etter utgravningene i Erkebispegården. Men akkurat hvorfor
denne hvitvaskingen fant sted, er det ingen som har noe sikkert
svar på.
Mynt fra tre verksteder
Under utgravningene av Erkebispegården i Trondheim var
noen av de mest unike funnene rester etter flere myntverksteder.
Tre av erkebiskopene i Nidaros - Gaute Ivarsson, Erik Valkendorf
og Olav Engelbrektsson - hadde rett til å prege mynt. Det er
funnet flere myntverksteder i Erkebispegården fra denne
tiden. Ett av disse er vist i Museet i Erkebispegården i
dag. I verkstedet fant man også hel- og halvferdig mynt, såkalte
blanketter. Men mynt har blitt produsert på ulike
måter til ulike tider og i ulike verksteder. Metall kan
hamres og valses og klippes og sages. Det kan bearbeidet kjemisk,
og støpes til stenger, plater eller barrer i ulike fasonger
- og i former laget av mange slags materialer. Og man kan slett
ikke bestandig se utenpå en metallgjenstand hva som har
foregått med akkurat den. Heller ikke i dette tilfellet. Men
det er alltid en sammenheng mellom den ferdige gjenstandens
innvendige materialstruktur og prosessen den har vært
gjennom, og det var her materialteknologene fra Sintef kom inn i
bildet. Etter mye prøving og feiling kom Lohne
og Ulseth fram til at den tyske bergverkskyndige legen Georgius
Agricolas beskrivelse fra 1546 (se neste side) i all hovedsak
passer på den produksjonsmetoden som ble benyttet ved
erkebiskopens verksted i Nidaros. - Det var morsomt da
vi mente vi hadde kommet fram til riktig prosess, og vi så i
mikroskopet at våre kopier hadde akkurat samme struktur som
de gamle myntene, forteller Lohne og Ulseth.
«Kvitt i skår»
Agricola beskriver også hvordan de upregede myntene legges
i et bad for å bli blankere. Myntene fra Erkebispegården
er laget av 70 prosent kopper og 30 prosent sølv. Denne
legeringen gir et rødlig metall, omtrent som en skinnende
ny femtiøring i våre dager. Under støping
skiller sølvet og kopperet lag i sølvrike og
kopperrike faser, som det heter på fagspråket. Det ser
man tydelig i et mikroskop. Hvis man «koker» et slikt
mynt-emne i et etsende bad, vil det øverste kopperlaget
kunne etses vekk, slik at små lameller av sølv blir
stående rett opp fra overflaten. Når man så
hamrer på mynt-emnet, klapper lamellene sammen og danner et
rent sølvbelegg ytterst. Hvorfor man bedrev
denne hvitvaskingen, er ikke helt klart. En grunn kan være
at man ønsket å gi inntrykk av at mynten var mer sølvholdig
enn den virkelig var. Det var kongen som bestemte standard for
myntmetall, og det var strenge straffer for å bryte loven.
Men på 1500-tallet koster sølv minst hundre ganger så
mye som kopper, så det kunne nok være fristende å
tøye grensene litt. Men folk var åpenbart
klar over at hvitvasking foregikk: På svært mange
gamle mynter finner vi riss eller stikkmerker som åpenbart
er resultat av at folk ville sjekke om den nye stikkflaten var
«kvitt i skår», som det skulle være ved
rent sølv - eller om den straks ble mer kopperfarget.
Hvitvasken kunne også være en måte å øke
myntens holdbarhet på. Ikke for slitasjens del - sølv
er mykere enn kopper - men en sølvmynt er mer
korrosjonsbestandig enn en koppermynt. Og man må anta at
korrosjon var en farlig fiende i ei tid hvor myntene ofte ble
oppbevart i fuktig miljø og ikke sirkulerte like flittig
som dagens penger. - Men ettersom begrepet hvitvasking
i overleveringer har hatt en negativ klang, må vi tro at
folk flest forbandt det med bedrageri, tror Lohne og Ulseth.
Vet ennå ikke alt
Moderne materialteknologi eller ei: Det er fortsatt mange
ubesvarte spørmål når det gjelder
myntframstillinga i Erkebispegården. For eksempel vet
forskerne fortsatt ikke hvilke etsevæsker som ble benyttet
til hvitvasking. Heller ikke vet de hva slags former som ble brukt
til å støpe stavene som siden ble hamret og kuttet
til mynt. - Vi har prøvd flere metoder selv. De kan ha
blitt støpt i sand. Men vi tror helst myntmesteren brukte
klebersteinsformer. Hadde vi visst tidligere det vi vet i dag,
ville vi bedt arkeologene se nøyere etter støpeformer
i stein. Nå er det for sent, beklager Sintef-forskerne Otto
Lohne og Pål Ulseth. TEKST:
LISA OLSTAD Les
også: Naturlig å tilby vår kunnskap |