Rune Tranås er førstekonsulent i lønnstrinn 39. Han er ansatt i Forskningavdelingen, og har vært ansatt ved universitetet siden 1992. Daglig flytter han papirer, skriver rapporter, deltar i møter og skriver referater. En typisk NTNU-byråkrat, med andre ord.

- Diskusjonen om hvem som er herskap og hvem som er tjenere er meningsløs, sier Rune Tranås (bildet).

Rune Tranås synes sammenlikningen med poteten er ganske treffende når han skal beskrive sin egen jobb. Førstekonsulenten - som er utdannet sosiolog fra UNIT - har en variert hverdag og varierte arbeidsoppgaver i avdeling for Faglig utvikling og forskning, forskningsseksjonen, som det fulle navnet er. Flere dager etter hverandre kan det være småoppdrag i avdelinga, rapportskriving eller annet forefallende arbeid. Så kan det dukke opp større oppdrag, som f.eks sekretærfunksjonen for SMU-utredninga. Vanligvis er dagene helt forskjellige, men ett fellestrekk har de: Rune har nok å gjøre til at det bestandig er travelt.

- Byråkratiet er umettelig, sier han, uten snev av sjølironi. Og gir kritikerne av sentraladministrasjonen rett i at byråkratiet til en viss grad sørger for å holde seg sjøl med arbeid. Og at mange såkalte byråkrater også er skeptiske til arbeidsmåter, arbeidsmengde og rutiner, trekker han heller ikke i tvil:

- I dag er det mange i administrasjonen som spør seg i det stille om vi holder på med de riktige tingene og om vi gjør dem på en riktig måte. Personlig føler jeg at vi er for omstendelige, for grundige - også i saker som ikke krever all verden. Det er for mange høringer, for mange møter og for få som skjærer igjennom. Til og med Kollegiet bruker tid og krefter på å diskutere detaljer i stedet for de store utfordringer. Hadde den enkelte ansatte blitt vist større tillit, ville arbeidsgleden blitt større, effektiviteten bedre og folk hadde blitt mer fornøyde. Vi kunne også fått frigjort menneskelige ressurser til å ta tak i de store spørsmålene, de spørsmålene som i dag kveles av byråkrati, rutiner og formaliteter. Jeg tenker for eksempel på hele IT-diskusjonen, Fornebu, etter- og videreutdanningssamfunnet, på hvordan vi kan konkurrere om de ungdommene vi gjerne vil skal studere her. Disse spørsmålene berøreres bare sporadisk, men det er dette som er viktig. Det er dette som avgjør om NTNU blir et attraktivt universitet i framtida, både for studenter og for omverdenen.

At professor Aas kaller administrasjonen «tjenerne», bidrar derfor bare til å flytte fokus fra de viktige tingene vi burde stelle med.

- Du blir ikke provosert?

- Nei, langt i fra, ikke personlig.

Det slike utsagn derimot kan tjene til, er at folk i organiasjonen begynner å bruke enda mer tid på å bekjempe hverandre, mener Rune Tranås. Som legger til at andre organisasjoner - våre konkurrenter - med fryd registrerer diskusjonen som pågår for øyeblikket.

- I stedet for å gi hverandre et B-stempel, burde vi dyrke fram en felles holdning. Herrer og tjenere er et begrep fra fortida, og ingenting å møte verden med i dag. Vi kan ikke bruke energi på slikt. Jeg føler meg overbevist om at enkelte i administrasjonen nå føler trang til å legitimere sitt eget arbeid. Men det er ingen som har behov for å rettferdiggjøre seg på denne måten. Universitetet bør ikke bli en arena for intern skittkasting. Pek heller på satsingsområder og målsettinger vi kan enes om, administrativt ansatte så vel som vitenskapelige. La oss konsentrere oss om de utfordringer som venter de nærmeste årene. Ikke kast bort tid og krefter på intern krangel, ber førstekonsulent Rune Tranås.

Hvem som helst som har forsøkt å ringe en NTNU'er i arbeidstida, er ikke uvant med å få sentralbordet i øret: «Ringer De Hansen? I møte til klokka elleve!» Eller til klokka to eller til klokka fire, eller i Oslo til dagen etter. Er det en av de virkelig travle man er på jakt etter, skal man prise seg lykkelig om man klarer å gripe ham eller henne mellom to møter tre dager etter at man begynte å ringe.

Noen møter er av det uformelle slaget: kolleger som treffes for å snakke sammen om livet, faget og tingene. Andre er knyttet til deltakelse i styrer, råd og utvalg.

Hvor mange årsverk?

Hvor mange slike forsamlinger NTNU'ere bruker tida si på, er ikke godt å si. På disse sidene bringer vi en oversikt over det som er registrert sentralt av styrer, råd og utvalg: 107 i tallet. De beskjeftiger i underkant av 1000 mennesker, om vi tar med varaene.

I tillegg kommer institutt- og fakultetsstyrer, fagråd som ikke har funnet veien til det sentrale registeret, fondsstyrer, deltakelse i komiteer under Forsknings-rådet, ad hoc-utvalg og sikkert en rekke andre ikke-registrerte utvalg også.

Noen utvalg er rent administrative, andre av faglig art. Noen har ukentlige møter, andre kanskje bare en gang eller to i året. Det er derfor umulig å sette opp noe holdbart regnestykke på hvor mye tid som tilbringes rundt møtebordene eller på vei til dem. Men om 1000 mennesker deltar i fire komitémøter i året, á fire timer, betyr bare det noe sånt som ni årsverk for NTNU. Eller nærmere 3 millioner kroner i brutto lønnsmidler. Som raskt blir til det dobbelte, hvis en regner inn forberedelser og transport. Og så får man bare spekulere på hvor mange ganger større det virkelige tallet er...

Men er det verdt pengene?

Gjør god jobb, men...

- Det er akkurat det vi skal finne ut: Har vi for mange utvalg? Er de på riktig nivå? Hva slags mandat har de i forhold til valgte og ikke-valgte organer; i forhold til linjen? Hvor mye arbeid gjør de, og hva trenger de av sekretariatbistand? Medfører komitéveldet noen ganger en ansvarsfraskrivelse? Å se på dette blir en del av Orgut-prosjektet, forsikrer fungerende universitetsdirektør, Peter Lykke. Han tviler ikke et øyeblikk på at utvalgene er fylt av folk som arbeider seriøst og gjør en god jobb, men han er enig i at antallet er skremmende høyt.

Han tviler også på at det er tvingende nødvendig å ha så mange medlemmer som mange av utvalgene har. 10-12 er ikke uvanlig, ut fra en gammel Unit-tankegang om at alle enheter skal være representert. Det sikrer nok demokratiet, men kan hemme effektiviteten, medgir Lykke, som understreker at NTNUs ulike kulturer nok må være representert, men at 4-5 personer ofte sikkert kunne vært tilstrekkelig.

Utvalg ser på utvalg

Orguts delprosjekt «Strategiske beslutningsprosesser» kartlegger i disse dager nettopp denne virksomheten. Et - ganske riktig - utvalg har foreløpig kommet til at hvert fakultet i gjennomsnitt bruker 1000 møtetimer i året. Møter på instituttnivå våger ingen seg på å beregne, der er materien for stor og ugjennomtrengelig. Nå undersøkes kollegienivået.

Delprosjektet vil også hente inn erfaringer fra Universi-tetet i Oslo. Der skal Effektiviserings-prosjektet nylig ha ført til nedleggelse av omtrent alt som finnes av råd og utvalg, og lagt alt inn under Kollegierådet.

- Men vi har foreløpig ikke som uttalt mål å redusere antall utvalg. Effektiviseringen kan like gjerne skje i form av lavere møtefrekvens eller færre medlemmer, sier delprosjektets sekretær, Trygve Sigholt, til Universitetssavisa.