BERGEN: Universitetene er inne i en brytningstid. Reduserte overføringer fra staten tvinger dem ut på jakt etter andre finansieringskilder. Samtidig øker kravene til effektiv organisering - noe vårt eget Orgut jobber med. Innebærer det dårligere vilkår for universitetsdemokratiet?

Om disse, og andre, spørsmål interpellerte Universitetsavisa direktøren ved Universitetet i Bergen, Kåre Rommetveit. Han har jobbet med økonomi, planlegging og administrasjon i det meste av sitt voksne liv. Han ble tilsatt i sin nåværende stilling i 1990.

Rommetveit har markert seg i det akademiske landskap i den senere tid. Ved siden av å besitte gode talegaver av tradisjonelt bergensk merke ?han ryktes å være kanskje den universitetsperson som best taler sin syke mors sak på Stortinget - havnet han nylig i sentrum av en ansettelsessak som fikk studenter, universitetsansatte og andre til å ta i bruk karakteristikker som «nepotisme» og «triksekultur.» Således skrev «Studvest» på lederplass i januarnummeret: «Denne saken har, om ikke annet, sørget for at de siste illusjonene om universitetsdemokrati forsvinner.»

Saken dreier seg om ansettelsen av Rommetveit i fast stilling. Midt i hans andre åremålsperiode ble han foreslått tilsatt i fast stilling av det akademiske kollegium. Jobben var ikke offentlig utlyst.

- Var 1997 et turbulent år?

- Ikke spesielt. Et universitet er alltid et turbulent miljø. Her pågår det alltid heftige diskusjoner, og konflikter. Fjoråret utmerket seg ikke i så måte.

?Universitetene er inne i en brytningstid, en mangefasettert og kaotisk organisasjon stilles overfor stadig sterkere krav om å bli strømlinjeformet. Hvordan holder man koken i jobben du har?

- Jeg tror det er begrenset hvor lenge man holder koken, fysisk og psykisk. Men jeg synes jobben er spennende, spesielt av de grunner du nevner.

- Men hvor lenge planlegger du å holde på?

- Det vet jeg ikke. Men det er iallfall sikkert at man holder ikke på til man når pensjonsalderen, i hvert fall bør man ikke holde på så lenge.

- Likevel har du altså søkt fast jobb nå?

- Det er vel en overdrivelse. Jeg har bedt om avklaring på min stilling, fordi jeg opp gjennom årene har fått en del henvendelser om jobbtilbud annensteds fra. Vurderingen av slike tilbud er jo noe som er fortløpende aktuelt. For om jeg skal ta fatt på noe annet, og få tid til å gjøre noe skikkelig før jeg blir for gammel, må jeg gjøre det nå. Ellers er alternativet å holde på i min nåværende jobb noen år til, for deretter å gå over i en retrettstilling mot slutten av yrkeskarrieren.

- Det er brukt sterke karakteristikker av saksbehandlingen her, i «Studvest» så vel som i «På Høyden.» Dette innebærer slutten på universitetsdemokratiet, er det sagt. Nå rammer ikke kritikken først og fremst deg, men rektor og kollegium. Likevel: Hvordan opplever du dette?

-Studentdemokrati er ikke det samme som universitetsdemokrati. I en slik sak forholder jeg meg til det som er flertallet i styret. Det er et flertall som omfatter samtlige parter, bortsett fra studentene. Å beskylde kollegiet for å være nepotister ?da kjenner man den forsamlingen dårlig. Utover det vil jeg ikke kommentere denne saken.

- Likevel: Er det ikke kritikkverdig å ansette en universitetsdirektør uten å lyse ut jobben offentlig?

-Stillingen har vært utlyst to ganger. Jeg har konkurrert begge gangene. Kollegiet hadde et ønske om at jeg skulle fortsette.

- Regner du med å få jobben?

- Det er det ikke opp til meg å avgjøre. Jeg skal nok klare å livberge meg.

Lobbyisten

Vi forlater temaet. Så langt har han svart villig vekk. Når vi derimot går over til å snakke om hans påståtte evner som lobbyist, blir han merkbart mer unnselig ? nesten sjenert, i den grad en borger av Vestlandets hovedstad kan tenkes å inneha slike emosjoner.

- Øystein Djupedal har sagt at du er «flinkest i klassen,» den som mest og best evner å fremme egen organisasjons interesser i Stortinget. Føler du selv du har lykkes som lobbyist?

- Jeg vet ikke hva jeg skal svare på et slikt spørsmål. Forholdet til de politiske myndighetene er en viktig del av en slik jobb som jeg har. I de årene vi har lagt bak oss, synes jeg vi har lykkes bra med det. I forhold til dagens situasjon føler jeg i likhet med hvordan situasjonen er ved de øvrige universitetene ? at vi ikke har lykkes i å få en forståelse for hvilke behov forskning og høyere utdanning har.

-Vi skal komme tilbake til det. Først: Hvor viktig er det for en person i din stilling å evne å «selge» sin arbeidsgiver?

-Det er viktig. Og det er et vesentlig kriterium ved slike ansettelser. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er et politisk menneske, har alltid vært det, selv om jeg ikke er partipolitisk aktiv.

Fortvilet situasjon

- Er norske universiteter synlige nok i terrenget i dag?

-Nei. Jeg synes situasjonen er fortvilende. Jeg tror mye henger sammen med hvordan rekrutteringen foregår til nasjonale politiske beslutningsorganer. Mange sentrale politikere har kommunal eller fylkeskommunal bakgrunn. Deres politiske perspektiv preges av det. Universitetene er derimot en nasjonal oppgave, man må være utpreget rikspolitiker for å se dem. For få av våre politikere på nasjonalt plan tar ansvar for slike nasjonale prioriteringer. Men det som kanskje forundrer meg mest, er at forskerne våre ser ut til å finne seg i det, at så få av dem tar ordet i den offentlige debatten.

-Hva skyldes det?

- Blant annet tror jeg mange har fått et traumatisk forhold til mediene etter hvert. Man føler seg litt hemmet overfor den journalistikk som er blitt vanlig, og som kolliderer med akademiske og forsk-ningsmessige idealer.

Kremmere?

- Men i denne situasjonen er universitetene altså i stadig større grad henvist til å skaffe seg penger selv. Dere risikerer å ende opp som kremmere?

- Dette er en helt sentral problemstilling. Jeg skriver på en kronikk om dette nå, og jeg har tittelen klar: «Mellom Marx og marked.» Mellom departementets demokratiske sentralisme og markedsliberalismen. Oppe i det hele har vi altså spørsmålet om universitetets frihet. Forskningen er i økende grad under innflytelse av markedet, og stadig mer avhengig av ulike markeder. Men det er tydelig at dette ikke ivaretar grunnforskningens interesser. Også undervisningen lider. Vi må få forståelse for at universitetene ikke er markeder i ett og alt -selv om man samtidig må tilpasse seg markedene. Løsningen på dette må ligge i at vi tenker organisasjon på en annen måte, og at vi tar for oss randsoneproblematikken på ny. Spørsmålet er hvordan vi skal sikre mot oss at disse randsoneinstitusjonene ? i Trondheim for eksempel Sintef ? utvikler seg slik at de går helt sine egne veier, blir konkurrenter. Samtidig må de få sin frihet ivaretatt slik at de kan forholde seg til markedene på en effektiv måte. Slik kan forhåpentligvis andre, og mere sentrale, deler av universitetets oppgaver bli skjermet av slike buffere mot omverdenen.

- Har stortingspolitikerne noen genuin forståelse av behovene til forskning og høyere utdanning?

- Det ville være feil av meg å si at de ikke har noen slik forståelse. Men den er ikke stor nok. Det bekymrer meg at vi ikke har stortingspolitikere som er tilstrekkelig opptatt av dette. Situasjonen er alvorlig. Det er et fravær av offentlig politikk i forhold til universitetene. Politikerne er opptatt av ganske andre ting enn hvor Norge skal være i år 2050. At man vegrer seg mot å bruke noe mer av oljepengene til å få kunnskap inn i hodene på folk, og til å utnytte de hodene vi har, gjør at man ryster noe oppgitt på eget hode.

-Likevel søker du fast jobb.

-Man kan jo ikke legge seg ned fordi man går i motbakke.