Ingemund Olav Gullvåg er gått bort, og Filosofisk institutt har dermed mistet sin nestor og et faglig tyngdepunkt og sentrum. Men ikke bare instituttet, også Det historisk-filosofiske fakultet og igrunnen hele det vitenskapelige miljø ved det som før het Norges Lærerhøgskole og senere AVH, har lidd et stort tap.

Som sønn av forfatteren Olav Gullvåg førte Ingemund Gullvåg i sine første år en omskiftelig tilværelse med mye flytting, herunder også fottur til Italia. Senere gjorde han tjeneste i marinen mot slutten av krigen (hvem kunne tro at denne så ungdommelige mann hørte til årgang 1925!), gjennomførte sine studier og tok magistergraden i filosofi ved Universitetet i Oslo i 1951. Hans tilknytning til filosofimiljøet i Oslo forble alltid sterk. Ikke minst ble han i alle år mye brukt som sensor og medlem av faglige komiteer. Etter studiene var han universitetsstipendiat i Oslo og i årene 1957-58 Commonwealth Fund Fellow ved universitetene New York, Harvard og Berkeley. Hans yrkesmessige karriere omfatter også en periode som redaktør for Nynorsk Vekeblad. Hans navn er imidlertid først og fremst knyttet til det filosofiske fagmiljøet ved universitetet i Trondheim, som han kom til å prege så sterkt.

I 1962 ble det opprettet et filosofisk institutt ved daværende Norges Lærerhøgskole. Instituttets første og til 1966 eneste stilling var et dosentur, som Ingemund Gullvåg ble tilsatt i. Ved denne institusjonen tok han senere doktorgraden (med avhandlingen «Referanse, mening og eksistens» fra 1965), her virket han som professor (etter 1995 som emeritus), og her utfoldet han sin enorme arbeidskraft like til få dager før sin plutselige død. Han var også et aktivt og skattet medlem av Det Kongelige Norske Videnskapers Selskap.

Ingemund Gullvåg kom ikke til dekket bord i Trondheim. Oppgaven med å bygge opp et filosofisk institutt ved Det historisk-filosofiske fakultet og å stå som filosofiens forsvarer i byens vitenskapelige kretser medførte anstrengelser på flere fronter. Men Ingemund var ikke av dem som ligger lavt når det er alvor. Med høyt faglig nivå, med stor arbeidsinnsats og med stillferdig stedighet oppnådde han etterhvert «å sette Trondheim på kartet». Han var på mange måter en redebygger som gjerne så at det ble talt vel om det miljø han sognet til. Men han ønsket knapt å være skoledannende. Snarere var han opptatt av en viss kontinuitet i norsk filosofi (med utspring i Arne Næss' doktorarbeid «Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten»), som både han selv og hans generasjonsfelle Hans Skjervheim har vært bestemmende for, om enn med svært ulike aksenter. Dette fellesskap trer forøvrig tydeligere frem etter hvert som ting kommer på en viss avstand.

Filosofisk favnet Ingemund Gullvåg svært vidt. En av hans spesialiteter var logikk og modallogikk, og han brukte ofte med hell formale teknikker i sine arbeider (f.eks. i «The logic of assertion», Theoria 1978, og «Depth of Intention», Inquiry 1983), men slike teknikker ble aldri noe mål i seg selv for ham. En hovedinteresse gjaldt språkpragmatikk, og da særlig i forbindelse med spørsmålet etter forutsetninger for rasjonelle ytelser, såsom taleakter. Gjennom spørsmålet om relativerbarheten av slike forutsetninger berører Gullvåg problemstillinger som tradisjonelt har vært kalt transcendentalfilosofiske. I denne forbindelse må også nevnes hans interesse for Wittgensteins Über Gewissheit og den forbindelse han mente å se mellom Wittgenstein, Thomas Kuhns paradigmebegrep og spørsmålet om implisitte «helhetssyn» som forutsetning for kunnskap, slik man diskuterte det i den «Osloskolen» han ble utdannet innenfor. Men alle spørsmål knyttet til (språklig) forståelse av virkeligheten, og forståelse av slik forståelse igjen hos andre subjekter, stod sentralt for Gullvåg. Essaysamlingen «Forståelse og virkelighet» fra 1991 bærer bud om det. Betegnende nok kom denne publikasjonen først i stand etter påtrykk fra en yngre kollega.

Som så mange andre opplevde også Ingemund Gullvåg at det å rydde tid for forskning ikke alltid er lett når man skal ta sin (rikelige) del av de administrative byrder og skjøtte sin undervisning. Andre oppgaver ? hans erfaring og sikre faglige skjønn gjorde ham meget ettertraktet bl.a. som medlem av bedømmelseskomiteer ? tok også mye tid. Ikke desto mindre er Gullvågs vitenskapelige produksjon uhyre omfattende. Ingen som noensinne har vært inne på hans kontor, vil glemme hvordan vegger, gulv og tak var polstret med manuskripter. Bare mindre deler av dette er publisert ? i samsvar med hans høye standarder og personlige tilbakeholdenhet.

Forholdet til poesi var viktig for ham. Han hadde også selv en lyrisk åre og skrev dikt på klangfullt nynorsk, som han imidlertid med vanlig beskjedenhet «nullet» lenge før trykk-sverte kom på tale. Det nærmeste vi kommer en publikasjon av et «kunstverk» fra hans side er vel den kabaret med tilbakeblikk som han skrev og fremførte sammen med utvalgte medaktører i anledning AVHs overgang til NTNU. En fulltreffer ifølge anmelderne.

Vi sitter igjen med svært levende minner om en spesiell og sammensatt mann med mange talenter; med sjarm og vidd, eiendommelig sky, men med stor autoritet. Venner og kolleger ved Filosofisk institutt og utenfor føler savnet sterkt.