I Universitetsavisa 3/98 gjentar professor Omre sin kritikk av NTNUs ekspansjon av opptaket til utdanningen av IT-spesialister. Som alternativ foreslåes å øke opptaket i fag som anvender IT. Dette er en diskusjon som med vekslende intensitet har pågått siden datamaskinen ble oppfunnet og undervisning i IT ble organisert. Det er derfor ikke underlig at diskusjonen tar seg opp igjen når vi nå opplever en periode med betydelig økning i bruk av IT både i arbeid og fritid.
En av de viktigste årsakene til den store utbredelse av IT i dagens samfunn er at man har lykkes med å lage datamaskinene så enkle at de kan benyttes av mennesker uten IT-kunnskap. Et illustrerende eksempel er tekstbehandling. Man trenger ikke å vite synderlig mye om datateknikk for å kunne gjøre seg nytte av en PC til tekstbehandling. Man trenger heller ikke å vite mye om bilmotorer for å kunne kjøre bil. Enkelhet i bruk er den viktigste forutsetning for masseutbredelse av IT. Det er en ganske umulig tanke at den store masse skal måtte kunne programmere for å kunne gjøre seg nytte av datamaskiner.
IT (=informasjonsteknologi) er læren om maskinelle midler for behandling av informasjon, og om metodene for å anvende disse midlene. Produksjon og konsum av informasjon er sentralt i det meste av det vi foretar oss i et moderne samfunn. IT blir derved den sentrale teknologien som de fleste andre disipliner må forholde seg til. I dette er IT på linje med matematikk og fysikk. Der er likevel en stor forskjell. Mens matematikk og fysikk brukes til å forklare de fenomenologiske modeller som de andre disiplinene bygger på, inngår IT i de andre disipliners operasjonelle uttrykk.
Eksempelvis bruker man matematikk og fysikk for å forklare et reguleringsteknisk system, men man må bruke IT for å realisere det.
Når den teknologiske utviklingen går så fort som den gjør, så er det ikke rart at det blir diskusjon om hvordan man skal forholde seg til IT både nasjonalt og ved NTNU. Diskusjonen preges av at debattantene har forskjellige utgangspunkt. I det følgende skisseres fem måter å se IT på, som kan lede til ulike konklusjoner når det gjelder organisering av undervisning og vektlegging av faglig profil. Disse fem syn betegnes som: datamaskinen som (1) fenomen, (2) kalkulator, (3) systemkomponent, (4) menneskestøtte, (5) informasjonsmaskin.
(1) «Datamaskinen som fenomen» er det syn som lå til grunn for å organisere datateknikken ved det tidligere Fakultet for elektro- og datateknikk. Det er datamaskinen sett som instrument og som sentral komponent i IT-infrastrukturen som er kriteriet for gruppering av faglig kompetanse, fra det fysiske grunnlag i elektronikken, via kretsteknikk og digitalteknikk, operativsystemer, telekommunikasjon, programmering, databaser, systemering og bildebehandling.
(2) «Datamaskinen som kalkulator» er det syn som ligger til grunn for plassering av datafagene i nær tilknytning til de matematiske fag.
Beregningskraften er det vesentlige. Visualisering og simulering av komplekse modeller i forbindelse med f.eks. konstruksjon, værvarsling, virtuell realitet, er nærliggende anvendelser. Utvikling av datamaskiner med stor beregningskapasitet blir et sentralt forskningsområde.
(3) «Datamaskinen som komponent» i omsluttende tekniske systemer og produkter er et synspunkt som ligger til grunn for å plassere datafagene i nær tilknytning til prosess-tekniske fagområder så som reguleringsteknikk.
NTHs tidligere felles student-opptak til Linje for datateknikk og teknisk kybernetikk reflekterer at tanken om datamaskinen som teknisk komponent er dypt forankret i NTNUs tenking.
(4) «Datamaskinen som menneskestøtte» omfatter all bruk av datamaskiner som støtter det informasjonbehandlende menneske, og all informasjonsbehandling i samfunnets tjenestesektor. Det er slik bruk av datateknikken som er mest synlig i samfunnet, og som representerer det største markedet for datautstyr og programvare Det er også dette synspunktet som ligger til grunn for eventuelt å plassere datafagene i nærmere tilknytning til organisasjon- og arbeidslivsfag.
(5) «Datamaskinen som informasjonsmaskin» er et synspunkt som tar utgangspunkt i selve informasjonsbegrepet, i datamaskinens kapasitet for symbolbehandling og transmisjon, i syntaktikken (forholdet mellom symbolene), i semantikken (forholdet mellom symbolene og det symbolene representerer), og i pragmatikken (symbolenes virkning på menneskene).
Koplingen til språkvitenskap og retorikk, til film og teater og underholdningsindustri, er åpenbar, og er i klar vekst og av økende praktisk betydning.
To sentrale forhold lager føringer for IT-undervisningens plass i andre disipliner. Det ene er i hvilken grad disiplinens IT behov dekkes av ferdige systemer, eller om «spesialsøm» må til. Eksempler på ferdige systemer er tekstbehandlere, regneark, SPSS for å gjøre statistiske beregninger, Mathlab, osv. Utviklingen går helt klart i den retning at flere og flere behov i flere og flere disipliner dekkes av kommersielt tilgjengelig programutstyr. Den relevante IT-opplæring går i slike disipliner derfor mer i retning av «bilfører»-opplæring enn «bilmekaniker»-opplæring. Dette reflekteres i opplegget for innføringskurset IT-Intro ved NTNUs sivilingeniørutdanning.
Det andre viktige forholdet er i hvilken grad de disipliner som trenger «spesialsøm», har ulike behov for IT kompetanse, eller om midler og metoder for å anvende datamaskiner i store trekk er felles for de fleste. Sett fra et IT-ståsted synes der å være stort sammenfall i både midler og metoder når IT skal anvendes i andre disipliner. Det synes derfor rasjonelt at hver disiplin konsentrerer seg om sitt kjerneområde, og kjøper den sekundære IT kompetanse utenfra. I dette vil man være på linje med al-minnelige utviklingstrekk i næringslivet. Det kan i alle fall ikke være rasjonelt for NTNU å akseptere at det utvikles mange små IT-miljøer med stor grad av faglig overlapp.
Et springende punkt i diskusjonen om ekspansjonen innen IT skal skje som en spesialist-utdanning eller skal integreres i andre fag er hvilke felles behov for IT-kompetanse man har i de ulike disipliner. Dersom fellesskapet er stort, så vil IT-spesialister kunne vandre fra anvendelsesområde til anvendelsesområde og utøve sin spesialitet i et flerfaglig samvirke med andre spesialiteter. Det synes som at dette er en realitet i næringslivet.
I all profesjonsutdanning er ideen om lauget sterk. Medlemmene av lauget skal ha en utdannelse som gjør dem til mestere i all deler av sitt fag. Når det teknologiske grunnlaget forandrer seg, så følger lauget med, men prøver hele tiden å beskytte sitt fag fra de som ikke har den hele og fulle utdannelse. IT er etter hvert en vesentlig komponent i utøvelsen av alle fag. Det er derfor naturlig at lauget ønsker at medlemmene også skal beherske IT i alle detaljer. Problemet er at dette ødelegger tanken om lauget, fordi det blir enklere å hoppe over faggrenser for den som behersker IT-delen av et fag. Skal man beskytte lauget, må man sørge for at laugets medlemmer først og fremst behersker laugets egentlige fag. Og da er der ikke tid til også å bli god i IT innenfor siv.ing.studiets normale rammer.
Ideen om det flerfaglige er bedre. For å bygge et hus trenger man mange spesialister: snekkere, rørleggere og elektrikere. Man bør venne seg til den tanken at IT er en spesialitet på linje med andre spesialiteter, og at IT- kompetanse utnyttes best i et flerfaglig samvirke. Dette bør også være basis for NTNUs organisering av undervisning og forskning i faget.