Den norske kolonien i Brooklyn var for noen tiår siden verdens største konsentrasjonen av nordmenn i utlandet. Den ble først og fremst dannet av sjømenn som gikk i land.

Si «Amerika-utvandring» til en nordmann, og han vil straks tenke: «Midt-Vesten!» Minnesota, Wisconsin og Dakota. Prærietog og elvebåter. Trauste, norske bønder og husmenn med jord under neglene, på jakt etter dyrkingsland og ei bedre framtid.

Men faktum er at ingen enkeltsteder i USA samlet flere norske immigranter seg enn i storbyen New York, med innvandringsbølger som ikke tok slutt før etter siste verdenskrig. Rundt 1970 bodde det rundt 60 000 norskfødte i Brooklyn. Legger vi til de ca 100 000 norskættede, får vi et antall som overstiger Trondheims befolkning i dag. De fleste var sørlendinger, og nesten alle kom de ? direkte eller indirekte ? «fra havet».

Den dag i dag teller 17. mai-toget i Brooklyn mange tusen mennesker. Men 8. Avenue kalles ikke lenger «Lapskaus Boulevard». Nå er den omdøpt til «Little Hong Kong»...

Med havet som levebrød

- Havnebyer over hele verden har hatt norske kolonier som har blitt til via norsk skipsfart: i Melbourne, i Shanghai og i Cape Town. Men ingen av dem har vært tilnærmelsesvis så stor som den i New York. Dette er det forbløffende få som har vært klar over, sier førsteamanuensis David C. Mauk ved Engelsk institutt, som har presentert nettopp denne historien i boka «The Colony that Rose from the Sea ? Norwegian Maritime Migration and Community in Brooklyn, 1850-1910». Den ble gitt ut rett før jul av The Norwegian-American Historical Association, og er den andre i en serie om norske bysamfunn i Amerika.

Det særegne med den norske innvandringen til New York er altså at den er av maritim karakter. Ikke bare kom immigrantene der sjøveien ? det gjorde alle ? men den største yrkesgruppen besto av mennesker som hadde havet og skipsfarten som levebrød.

Rømte fra seilskuter

Selv om vi kan spore norsk innvandring på den amerikanske Østkysten så langt tilbake som på 1600-tallet, var det rundt 1870 den tok skikkelig fart. Da var Norge en av verdens ledende sjøfartsnasjoner; på alle verdens hav duvet norske seilskip, bemannet av unggutter fra Stavanger og Haugesund, fra Lista og Lillesand, fra Grimstad og Tvedestrand.

Men livet i den norske handelsflåten var hardt, og betalingen elendig. Det var derfor ikke uvanlig å rømme fra hele greia - enten for å ta hyre på en amerikansk båt til mangedobbel betaling, eller rett og slett stikke seg bort på land og bli der som illegal innvandrer. I 1870-åra rømte det hvert år 5-600 sjøfolk fra norske skip, bare i New York havn.

New York var et rimelig sted å ta opphold. Havneområdet, «Sailor Town», var kjent og kjært for nesten alle norske sjømenn i siste halvdel av forrige århundre ? mange var bedre kjent her enn de var i Bergen eller Stavanger ?; her gikk det an å etablere seg. Som kaisnekker, som skipsreparatør eller med skipshandel. Rundt 1880 bodde det anslagsvis 900 nordmenn på ei lita halvøy over elva fra den sørøstre spissen av Manhattan: i Red Hook, Brooklyn.

I løpet av 1880-årene ble kontingenten femdoblet, og denne gangen kan vi snakke om en mer tradisjonell innvandring. Overgangen fra seil til damp skapte krise i norsk skipsfart, særlig på Sørlandet hvor rederiene var små. Agder-fylkene gikk rett til topps på utvandringsstatistikken, og ble der helt til 1920-åra.

Og sørlendingene ville til New York, der de alt hadde slekt og venner. Hele 2/3 av passasjerene som dro ut på emigrantskipene fra Kristiansand ved århundreskiftet, oppga New York som mål. - På emigrantskip fra Bergen var det 18 prosent som ville dit, og fra Trondheim bare 9 prosent, kan David C. Mauk fortelle, som har gått gjennom et utall emigrantprotokoller fra disse tiårene.

Maritim middelklasse

Nordmennene klumpet seg altså sammen i Red Hook, men etter hvert som havnevirksomheten forflyttet seg lenger sørover i Brooklyn, fulgte Ola etter. Det var der han hadde levebrødet sitt. Han som hadde startet som skipssnekker, ble kaisnekker - og til slutt kanskje brobygger eller bygningssnekker. Maskinisten ble skipsreparatør, stuerten åpnet kafé, styrmannen ble havnelos. Og noen etablerte seg med skipshandel. Maritimt forble det i alle fall.

Nordmennene hadde godt ord på seg og fikk lett arbeid. - Det hjalp selvfølgelig godt at de var hvite og protestantiske, men de gikk også for å være ærlige, arbeidsomme og modige. Dessuten var de fleste faglært på en eller annen måte, i motsetning til andre immigrantgrupper som måtte ta til takke med det lavest ansette arbeidet. De som fortsatte til sjøs, kom seg i stor grad opp og fram som offiserer, går det fram av folketellingene. Dermed ble det norske Brooklyn et middelklassesamfunn, og det er i disse årene opp mot århundreskiftet vi kan snakke om dannelsen av en norsk immigrantkoloni, forteller Mauk. Da kom også sjømannskirken, emigrantkirken og alle de sosiale institusjonene som var knyttet til det å være norsk.

De siste immigrantbølgene finner vi etter de to verdenskrigene, da økonomisk harde tider i gamlelandet sendte nye horder sørlendinger over Atlanteren. Men det var nedgangstider også i USA, og særlig på 20- og 30-tallet var det mange som ikke klarte seg. Noen endte som boms og trespritdrankere, og enkelte fikk aldri noe bedre husvære enn et usselt skur i «The Sour Desert» - et oppsamlingssted for sjøfolk som ikke klarte å komme seg hjem etter 1. verdenskrig.

Fra fiskeboller til bambusskudd

Sin ypperste glanstid som maritim, norsk koloni hadde Brooklyn i årene mellom 1950 og 1970. Da levde fortsatt mange av førstegenerasjonsinnvandrerne, og annen generasjon var stor og sterk. Butikker og restauranter bar norske navn og solgte norsk mat og norske varer; og barna kunne få norskundervisning i skolen. Langs 8. Avenue, «Lapskaus Boulevard», hørtes skarring og bløde sørlandskonsonanter hvor man enn gikk. 75 prosent av New Yorks kaibyggere og havnearbeidere var norske, og nesten hver eneste norsk forretningsmann i Brooklyn kom fra en familie med fortid i «Sailor Town».

Men etter siste krig var det mange som fant ut at livet i mer landlige omgivelser var å foretrekke, og flyttet til Long Island, New Jersey eller andre steder utenfor bykjernen. De første innvandrerne er døde eller gamle - og mange tilbringer pensjonsalderen i Florida. Barn og barnebarn har flyttet ut, og den største gjenværende norske institusjonen er i dag gamlehjemmet.

På 70-tallet fikk Brooklyn et tilsig av spansktalende innvandrere, men på 80-tallet kom Hong Kong-kineserne for fullt. Med gråpapirposer fulle av dollars, og rede for å etablere en ny, liten China Town. Det har de klart: i dag kvitres det på kinesisk og klapres med spisepinner langs hele 8. Avenue - som på folkemunne nå heter «Little Hong Kong».

Fortsatt gis det ut en norsk avis, og fortsatt er det både sjømannskirke og 7-8 norsk-amerikanske kirker i New York. Men bare unntaksvis er gudstjenestene på norsk, og frikirka Salem har skiftet navn til Salaam - der ferdes nå både nordmenn og arabere. En og annen norsk butikk og norsk restaurant finnes også, men alt i alt er det bare rester igjen av det som var.

- Det er likevel fantastisk at denne unike bykolonien kunne holde på sin etniske og maritime identitet så lenge som den gjorde, mener historiker David C. Mauk.