Dette er kortversjonen (!) av en del synspunkter som jeg har brygget på lenge, men som jeg av forskjellige grunner har kviet meg for å be om spalteplass for. Etter å ha lest Bjørn Christensens kronikk om SINTEF-B i Universitetsavisa 1/98, har jeg imidlertid kommet til at også min versjon omkring det samme tema kanskje har en viss interesse. Hensynet til etterretteligheten fremtvinger dessverre en viss fokusering på min egen situasjon. Min person er selvsagt av liten interesse i denne sammenheng, og hadde jeg ikke ment at min historie beskriver en hverdag som mange kjenner seg igjen i, hadde jeg holdt dette for meg selv.

Først noen presiseringer. Jeg er for tiden i utlendighet, forskertermin ved TU Delft, så jeg er ikke nødvendigvis oppdatert på alle forhold, men noen uker heime i forbindelse med julen fikk meg ikke til å endre de synspunkter jeg gir til kjenne her, snarere tvert imot.

Så til saken. Mitt institutt, som sikkert svært mange andre, har over en god del år nå opplevd stadig trangere budsjetter, de tre siste vil jeg karakterisere som krisebudsjetter. Egentlig burde vi tatt hele butikken med oss til skifteretten, men i god NTH-tradisjon får vi det til å gå rundt på et vis (vi har i hvert fall klart det så langt). De siste to årene har jeg over instituttets budsjett fått dekket min lønn, nøkterne telefonutgifter, kontorrekvisita og de kopieringskostnadene som er knyttet til undervisningen (og som vi ikke belaster studentene). Alt annet, inklusive faglitteratur, har jeg måttet dekke av prosjektmidler (tidsskrifter har vi måttet garantere for via prosjektmidler, foreløpig uten at garantiene er blitt innkrevd). Datautstyr, både maskin- og programvare , som er helt essensielt for den virksomhet jeg driver, er det mange år siden jeg har kunnet anskaffe over universitetets budsjetter.

Problemet vårt er at når alle fast ansatte har fått sin lønn og sensorene er betalt, så er der omtrent ikke penger igjen. Det påstås at vi har for mye personell på lønningslisten vår. Jeg tar gjerne en diskusjon omkring den påstanden, men her vil det ta for mye plass. Jeg nøyer meg med å slå fast at jeg personlig bruker minst like mye tid på undervisning nå som før (og år om annet langt i overkant av den halvparten av min arbeidstid som det synes å være en slags omforent enighet om at vi skal bruke), samtidig som jeg synes jeg lykkes i stadig mindre grad. For en som ser på undervisning som sin viktigste oppgave ved universitetet, er det en lite tilfredsstillende situasjon.

Hva er så disse prosjektmidlene jeg snakker om? Det er penger skaffet til veie ved ekstern virksomhet via SINTEF-B ordningen, og jeg skal nå forsøke å gi et litt annet bilde av hvordan denne ordningen kan fungere enn det Bjørn Christensen på en utmerket måte tegnet i Universitetsavisa 1/98. I mitt tilfelle er det helt andre størrelsesordener det dreier seg om, men for meg er de to kontoene jeg har i SINTEF-B, helt avgjørende for at jeg skal kunne utføre mine oppgaver, både de undervisningsmessige og de forskningsmessige. Kontoene er knyttet til programutvikling, og jeg kan forsikre om at det har ikke gått inn en krone som det ikke ligger arbeidsinnsats bak, ofte en betydelig sådan. En god del av omsetningen har gått med til å lønne studenter (sommerjobber) og ferdige kandidater i korttidsengasjementer, som har arbeidet på prosjektene (en måte å kompensere mangelen av vitenskapelige assistenter på), en ikke ubetydelig del er benyttet til anskaffelse av datautstyr, både maskin- og programvare, til meg selv og kolleger/studenter som har arbeidet på prosjektene (utstyr som er registrert som NTNUs eiendom), noe er benyttet til konferanse-/reise-/møte-utgifter og det finnes også faglitteratur på utgiftssiden. Lønnsutbetaling over disse kontoene, til studenter, engasjementer og noen beskjedne beløp til fast ansatt personell, skattlegges med 10% som går til instituttets generelle SINTEF-B konto, og dersom jeg mener at instituttansatt personale har arbeidet inn penger innenfor 'ordinær' arbeidstid, er tilsvarende beløp overført til vedkommendes gruppekonto i SINTEF-B (disponeres av gruppen til anskaffelser, reiser etc).

De beløpene som nå står på disse kontoene (og det er ikke store beløp vi snakker om), og som er akkumulert 'overskudd' over en del år, representerer mine drifts- og anskaffelsesmidler. Og når jeg sier mine, så er det fordi jeg har lagt ned en meget betydelig innsats for å skaffe til veie disse midlene. Jeg har en fortid i SINTEF, og er således vant med å skrive timelister. For nesten 10 år siden bestemte jeg meg for å begynne å skrive slike lister igjen, først og fremst for å se hva jeg brukte min tid til. Dette har jeg fortsatt med, og jeg kan nå dokumentere (på timen) hvor mye jeg har arbeidet siden, og hva tiden er brukt til. Under forutsetning av at jeg har omtrent samme arbeidstid som andre i dette landet (og såvidt jeg forstår er det nå akseptert at jeg har det), kan jeg uten problemer dokumentere at de beløp som er benyttet til anskaffelser/reiser pluss de som nå gjenstår på konto motsvarer mine 'overtidstimer' (beskjedent verdsatt). Inkludert er da også mindre beløp som jeg har tatt ut i personlig lønn. Her bør jeg legge til at jeg de senere år også har fått utbetalt noe godtgjørelse fra ordinær SINTEF (A) virksomhet; det dreier seg fortsatt om relativt beskjedne beløp som jeg har god dekning for innenfor mine 'overtidstimer'. Om noen skulle ønske å se meg i kortene, så lar det seg ordne.

Hvor representativ min situasjon er, kan jeg vanskelig uttale meg om, men jeg vet med sikkerhet at jeg har flere kolleger ved mitt eget institutt, som arbeider like lange og mange dager som meg, uten at de er blitt rike av den grunn. Jeg vil tro det er meget få av vår faste vitenskapelige stab som ikke jobber ut over, og tildels betydelig ut over normal arbeidstid. Jeg våger derfor den påstand at vi nå langt på vei driver vårt institutt på dugnad. Og jeg har ingen grunn til å tro at vårt institutt er spesielt i så måte.

Er vi dumsnille? På bakgrunn av det som nå skjer, med trussel om nedlegging av SINTEF-B, økt skattlegging av eksterne midler og detaljerte regler for tilstedeværelse, begynner det spørsmålet å bli påtrengende. Jeg skal ikke svare for andre, men for egen regning har jeg, som en overgangsordning og motstrebende (for jeg synes egentlig det er helt galt), akseptert i noen grad å jobbe dugnad for den virksomheten jeg selv driver ved NTNU og til nød for mitt eget institutt. Men der stopper det, jeg nekter å jobbe dugnad for NTNU ? det er så som så med lojaliteten til et system som har så lite å tilby en. Dette betyr at om ikke NTNU kan komme opp med et like godt opplegg som det jeg hittil har hatt i SINTEF-B, ja da flagger jeg ut. Og med like godt mener jeg at jeg vil ha anvisningsmyndigheten over de midler som jeg kan dokumentere at jeg jobber inn på overtid (men selvsagt underlagt kontroll og fullt innsyn), jeg må automatisk kunne føre pengene over fra ett år til det neste uten tap av noe slag (meget viktig), og jeg vil ikke betale mer 'skatt' til det 'store fellesskap' enn jeg gjør i dag. Jeg trekker i forsvinnende liten grad på NTNUs infrastruktur når jeg sitter heime og arbeider med datautstyr anskaffet for prosjektpenger inntjent på overtidsarbeid, og jeg er så godt som selvhjulpen mht sekretærtjenester. Kan administrasjonen gi meg en slik garanti? Med mitt kjennskap til offentlige systemer har jeg mine tvil.

Hva er det som får departementet (KUF), tilsynelatende godt assistert av vår egen administrasjon, til å ville fjerne en enkel, effektiv og fleksibel ordning som SINTEF-B, som dessuten er fullstendig åpen for innsyn og underlagt offentlig revisjon? Jeg har forsøkt å følge med i denne saken, og så langt har jeg ikke sett noen annen begrunnelse enn at 'ordningen er i strid med gjeldende vedtekter og må derfor bringes til opphør'. Er man virkelig villig til å skusle bort alt det positive som ligger i denne ordningen bare for å tilfredsstille et firkantet regelverk? Jeg tror nemlig, som Bjørn Christensen, at en ikke bør ha overdrevne forestillinger om hva som blir igjen for NTNU å forvalte om man fjerner SINTEF-B.

Jeg har vanskelig for å se hvilke (reelle) negative konsekvenser det har for NTNU, eller noen andre for den saks skyld, om SINTEF-B ordningen fortsetter. Det eneste måtte være at SINTEF selv skulle ha ønsker om å legge ned virksomheten, men jeg kjenner ikke til at så er tilfelle. Jeg vil derfor så sterkt jeg kan anmode KUF om å revurdere sine standpunkter i denne saken. Trumfer KUF her igjennom nedleggelse av en ordning som et samlet teknologimiljø ved NTNU så sterkt ønsker å opprettholde, da sender det særdeles negative signaler ned til de operative enheter, og der er det just ikke det vi trenger for tiden. Ønsker myndighetene at vi skal stå på i en vanskelig situasjon, ja så må de samme myndigheter også vise oss en smule tillit og la oss få anledning til, under full kontroll, å beholde den fleksibilitet og medbestemmelse over egen innsats som en ordning som SINTEF-B gir oss.

De færreste av oss ser på den jobben vi gjør som et kall. Personlig økonomi er vel heller ikke et sterkt motiv for å bli i universitetssystemet. Jeg vil tro at faglig interesse og tilfredsstillelsen ved å føle at en utretter noe, hva enten det er innenfor undervisning eller forskning eller aller helst begge deler, er det som driver oss. Selv med de muligheter som ligger innenfor et fleksibelt system som SINTEF-B, til å håndtere en helt nødvendig ekstern økonomi, synes jeg det begynner å bli vanskelig å opprettholde en forsvarlig kvalitet på det jeg gjør. Har myndighetene og vår egen ledelse tenkt på hva slags universitet vi kommer til å få dersom vi på grasrota begynte å bli like nøyeregnende som det myndighetene nå synes å legge opp til? Det vil si at vi arbeider vår tilmålte tid, hverken mer eller mindre, og gjør det vi får midler til over budsjettet. Om ikke instituttenes budsjetter økes vesentlig, tror jeg ikke dette vil bli et universitet mange av oss vil være bekjent av.