Alf Brubakk har egentlig aldri holdt seg på veien. Verken på Nordmøre eller i forskningen.

- Reklame, tull, tull, jobb, tull, jobb, kanskje jobb og mer tull.

Alf Brubakk har nettopp kommet hjem til Trondheim og Medisinsk teknisk senter etter seminaret om dykkermedisin i Bergen. Han leser inboksen på sin elektroniske brevkonto på sitt dunkle kontor i fjerde etasje.

- Av disse ti meldingene er det tre som er viktige, lyder professorens diagnose på den første dagen i februar måned.

På den 25. dagen i januar applauderte over 20 mennesker på Institutt for fysiologi og biomedisinsk teknikk professor Alf Brubakk. Hovedpersonen syntes det var vel mye bursdagsselskap for en som bare fylte 59 år. Han hadde ikke i tankene at det også kunne være en 30-årsmarkering for hans første stipendiatdager ved Regionsykehuset i Trondheim (RiT),

- Starten på det hele er egentlig en vill historie, minnes Alf Brubakk bak brillene og beveger seg tilbake til 1970. Etter medisinstudier i Hessen kom han til Trondheim og ble den første doktorgradskandidaten ved RiT, finansiert av Sør-Trøndelag fylke.

- Uten vitenskapelige kvalifikasjoner og erfaring, forteller Brubakk. Utgangspunktet for forskningen var et nært samarbeid med NTH. Sammen med ingeniøren Rune Åslid fikk han bevilget et lite hjørne i laben på Teknisk kybernetikk. To kloke hoder utviklet en modell som kunne måle blodstrøm i hjertet. Dette var medisinsk-teknisk nybrottsarbeid som la grunnlaget for den vesentlige betydningen som ultralydsdiagnostikken har i dagens medisin, når det gjelder både hjertesykdommer og sykdommer i andre organer.

- Æren skal Bjørn Angelsen og Liv Hatle ha, sier Brubakk om sine kollegaer som videreutviklet ideene og som gjorde teknologien klinisk anvendelig. Det ble en suksess over hele verden og fødte det medisinindustrielle konsernet Vingmed i Horten.

- Det var ingen den gangen som kunne forestille seg det som skulle skje. Jeg tror ikke det hadde skjedd uten den store friheten vi fikk, og mangelen på styring. Professor Rolf Rokseth aksepterte at vi gikk langt utenom planene, mens professor Jens Balchen, som ga oss hjørnet på laben, lærte meg mye om det å ta sjanser. Jeg er tilhenger av at en del penger skal brukes som gambling-money, at de som administrerer vitenskapen tør å satse penger som kan gå ut av vinduet, penger som kan brukes til ville ideer, drømmer Alf Brubakk og spissformulerer sine forskningsideer med fem ord:

- Jeg er en vitenskapelig anarkist.

Brubakk utdyper anarkismen med at universitetet bør være et fristed for tanken. At folk skal få følge sine egne ideer dit de fører dem, og ikke nødvendigvis gjennom et programfestet tverrfaglig prosjekt.

- Jeg tror også på at det interessante skjer på grensene mellom fagene, men mye av dette er vanskelig å planlegge. Den virkelige tverrfagligheten er vanskelig; Det bør heller lages originale miljøer hvor folk med helt forskjellige bakgrunn setter seg ned og drikker kaffe sammen.

Alf Brubakk har vært 30 år i «bisnissen», som han kaller sine omgivelser. Kun avbrutt av noen år i Kommunedata i Trondheim på midten av 70-tallet, og et kort opphold ved et forskningssenter i Bergen. Han har ellers kost seg med kombinasjonen medisinsk forskning og praksis ved RiT: Noen år på kardiologisk avdeling og mange år med forskning, særlig hyperbar medisin. Etter mange år i miljøet har han spunnet et stort nettverk av mennesker som han knytter til seg, eller til andre, når ideene svirrer i lufta. Brubakk betrakter seg selv som en god «starter».

- Men jeg er ikke så god til å gjennomføre det jeg begynner med, er jeg blitt fortalt. Jeg har aldri nøyd meg med én ting. Vitenskapelig er vel det en dårlig taktikk. Du sprer deg og blir etter hvert en halvstudert røver. Men jeg har alltid syntes at problemene er det interessante, forklarer han.

«Brumlebasse» ble Brubakk titulert på 59-årsdagen. Mannen bak barten som i mange år har truet med å spise opp overleppa, skal være en mann som ikke går stille i dørene. En kar som slettes ikke bryr seg om autoriteter. Mediestorm ble det for åtte år siden. Professoren fikk i oppdrag å teste ut et kontrastmiddel for legemiddelfirmaet Nycomed. Testdyret reagerte unormalt og døde nesten.

- Dagen etter testet jeg det på nytt på grisen.

- Hva skjedde da?

- Den døde. Jeg har sendt inn gassbobler i griser i mange år, men jeg hadde ikke sett noe som dette, sier Brubakk og legger hendene i kors. Han kjente til at stoffet også ble benyttet på mennesker og varslet om sine observasjoner til Nycomed. Firmaet hadde satset mye penger på dette, nektet å godta prøvene og mente at dette hadde noe med grisen å gjøre. Nycomed spurte Brubakk om han hadde skrevet under på en taushetserklæring, noe han ikke hadde gjort og som han nektet å gjøre. Journalister i Dagens Næringsliv og NRK begynte å lukte på dette, og like etter eksploderte nyheten.

- Det var ikke slik at Nycomeds moral var dårligere enn min. De ville bare ha kontroll på hvordan dette skulle bli kjent, mens jeg helt åpent ville si at vi hadde gjort en observasjon. Senere viste det seg at dette var spesielt for grisen, og sannsynligvis ikke har så stor betydning for mennesket. Men jeg mener fortsatt at vi heller ikke kan utelukke slike effekter hos mennesker.

Segmentet hvor forskning møter industrien, har gitt Brubakk noen bekymrede miner.

- Det er en vanskelig balansegang å ha et universitetssystem som i stor grad skal finansieres gjennom eksterne midler, sier Brubakk og tilføyer at industrien har en annen agenda.

- Vitenskap er også viktig her, men da forventes det et positivt svar. Rimeligvis er de ikke så interessert i vitenskap som gir dem ubehagelige resultater.

I sitt vitenskapelige arbeid henter Brubakk penger fra norske og engelske myndigheter, oljeselskaper og andre industrielle foretak. Han problematiserer det at ens økonomi er avhengig at en ikke tråkker noen industribedrifter på tærne. Selv synes han at han stort sett har balansert godt på knivseggen.

Det er ikke første gang at forskere innenfor ultralydmiljøet er i medienes søkelys. Nylig var Sturla Eik Nes i storm og hardt vær i forbindelse med sitt fostermedisinprosjekt.

- Den saken kunne ha blitt taklet mer diplomatisk fra flere sider, sier Brubakk og blir forsiktig i stemmen. Han synes spørsmålene som ble reist i den forbindelse, er vanskelige, og at det er verdt å diskutere flere sider ved undersøkelsen.

Da Alf Brubakk og andre nordmenn reiste til utlandet for å studere medisin, fikk de høre at de ikke ville få jobb når de kom tilbake. Generalsekretæren i Lægeforeningen hadde til og med sagt til Brubakk at de som ikke var intelligente nok til å komme inn på medisinstudier i Norge, heller skulle velge seg et annet yrke.

- Jeg hadde det kjempebra i Tyskland og er en stor tilhenger av utenlandsstudier. Men vi burde betale gjelda vår, for vi har utnyttet utdanningsystemet hensynsløs i alle år.

- Hvordan da?

- Vi har først og fremst utnyttet det på bekostning av utviklingslandene, de fleste av disse universitetene hadde kvoter for utenlandsstudenter som hadde et dårligere utgangspunkt. Men de foretrakk oss. Vi var lettere å ha med å gjøre enn folk fra Elfenbenskysten. Vårt helsevesen er på mange måter bygget opp på bekostning av kvotene fra utviklingslandene.

- Hvordan skal vi betale den gjelden?

- Ta inn studenter, selvfølgelig. Cuba gjør det på denne måten, selv om der er også andre motiver.

- Kunne ikke det ha vært ditt neste prosjekt?

- Jo, men problemet er at jeg har så mange prosjekter allerede. Jeg har gått rundt og tenkt mye på dette. Jeg har vanskelig for å se at det finnes en politisk vilje til dette, selv om det er det moralsk riktige å gjøre.

- Er det noe annet som har gitt deg dårlig samvittighet?

- Samvittighet ..., sier Brubakk og smaker på ordet. Det går lang tid. Uendelig lenge. Et 59 år langt liv kverner i hodet: et liv med barndom på Geilo, ungdomstid i Bergen, studier i Tyskland. Et liv med fire barn og to koner.

- Det er nok mer unnlatelsessynder; at jeg ikke har gjort nok for mine medarbeidere. Jeg har ikke vært flittig nok til å skrive artikler...

Alf Brubakk må igjen ha tenkepause.

- Jeg vet ærlig talt ikke. Det høres arrogant ut, men kanskje mangler jeg samvittighet? Jeg har nok sagt en del ting som jeg ikke har tenkt gjennom, og på den måten såret noen.

Alf Brubakk har i mange år brøytet sine egne veier. I 1969 var han turnuskandidat på Nordmørskysten og kjørte av veien i sin iver etter å helbrede 5000 pasienter på to øyer. Det holdt ikke for legen å sitte på kaia og vente på ferga som skulle ta ham mellom Aukra og Otterøya. Han henviste til nødparagrafen og fikk ordnet en legeskyssbåt som ble nedlagt like etter at han reiste derfra. Brubakk har satt sine spor. Nå kapper han større og større land med dykkermedisinforskningen,vitenskapsanarkisten som ser på seg selv som en internasjonal vestlending.

- Faren min er fra Sunnmøre. Jeg har sans for deres psykologi og væremåte. De lar seg ikke skremme av dårlig vær og dårlige odds. De spytter i nevene og tenker ikke over at de bor på en forblåst gresstust mot Atlanterhavet. Jeg føler meg også internasjonal, og det er en solid base å være en nordmann.

Alf Brubakk dykker i Stillehavet og gleder seg til skituren til Østerrike om noen uker. Hvilke flagg har han igjen å plante? Hva annet drømmer han om?

- Mars, ramler det ut av Brubakk.

- Jeg kunne godt tenke meg å bli med til Mars, men kanskje jeg er for gammel?

- Jeg trodde Månen var bra nok?

- Månen har vi vært på, det er ikke spennende nok. Det er Mars som er utfordringen, sier professoren, som synes det er for ille at folk bare trekker sammen når det er krig.

- Vi trenger et skikkelig prosjekt, sier han og tegner med hendene overskriften i fremtidens aviser, en gang mellom 2010 og 2020: «Menneskeheten går til Mars».

De samme hendene finner ytterjakka som skal være med på en omvisning på arbeidsplassen og de forskjellige labene. Han lukker kontordøra som voktes av ALF, TV-seriefiguren som noen har laget kommersielle effekter av, i dette tilfellet en drage, og som noen har forært Alf Brubakk.

- Det er ikke alle som har en TV-serie oppkalt etter seg, blåser Brubakk bak barten og tusler ut i korridorene, og etter hvert ut av bygget. Det knitrer i nysnø. Kanskje tar han seg en tur til Vassfjellet i kveld. Det er godt for en gutt fra Geilo å kjenne snøen kile rundt anklene.