Dragens vinge
Søndag 7. februar åpner Vitenskapsmuseet en utstilling
kalt «Seilet som kvinnene spant». Hovedattraksjonen er et 100
kvadratmeter stort ullseil som hører til vengbåten Sara Kjerstine.
Et tilsvarende seil er under produksjon i Amy Lightfoots verksted på
Hitra - et seil som om et par år skal heises på en kopi av
et 16,5 meter langt vikingskip under produksjon i Roskilde i Danmark.
Tekstilarkeolog Lise Bender Jørgensen har i mange
år forsket på seil og vevingsteknikker i vikingtida.
Foto: Erik Prytz Reitan
Det er mange museumsmiljøer som lenge har forsket på hvordan
vikingene kunne foreta sine lange og i mange tilfeller farlige reiser i
åpen båt. Ofte gikk ferden over store havstrekninger, og det
er nok å nevne nordboernes besøk og kolonisering av Shetland,
Island og Færøyene, og mer eller mindre velkomne besøk
i England, Skottland og Irland. Med hvilke seilingsteknikker, hvilket utstyr
og med hvilken last var det at våre forfedre for 1000 år siden
la ut på sine dristige ekspedisjoner over den ugjestmilde Nordatlanteren?
Et besøk i Vitenskapsmuseet kan kanskje bidra til at man forstår
litt mer.
Samarbeid
Arbeidet med å skaffe kunnskap om vikingenes levesett og transportmetoder
skjer i mange land. I det spesielle prosjektet «Seilet som kvinnene
spant» samarbeider Vitenskapsmuseet i Trondheim med dansker, svensker
og briter. Og kunnskapen om seilingsteknikk øker år for år,
men et gjennombrudd skjedde vinteren 1990/91, da to museumsfolk tilfeldig
fant et bit av et vikingseil på loftet i Trondenes kirke ved Harstad.
- Den tallerkenstore biten av dette seilet tilhører Vitenskapsmuseet
i Trond-heim, men har vært i Manchester for analyse. Der har man
utviklet en rekke avanserte metoder, som blant annet gjør det mulig
å måle luftgjennomstrømmeligheten i stoffet, forteller
Lise Bender Jørgensen, tekstilarkeolog ved museet.
- Denne biten av et ekte vikingseil gir oss mange kunnskaper. Sammen
med utgravninger i flere land, her i Norge av blant annet Gokstadskipet
og Osebergskipet, danner vi oss etter hvert et bilde av hvilke teknikker
som ble brukt. Av seilet vi fant i Trondenes, har vi funnet ut at seilene
ble spunnet av ull fra villsauen, eller «gammel nordisk korthale
spelsau» som er den riktige betegnelsen.
Kvinnenes innsats
Historieskriving om vikingetida er full av myter. Og historieskrivingen
er uten unntak preget av maskulinitet, av barske vikinger på plyndretokt
eller handelsreiser i farefulle og ukjente farvann. Men gradvis greier
forskerne å avdekke biter av en mer nyansert virkelighet.
- Seilmaking var kvinnenes oppgave. Både sortering av ulla, forberedelsene,
spinning og impregnering var et omfattende arbeid hvor kvinnene spilte
en helt avgjørende rolle. Å veve seil av saueull er noe som
har holdt seg opp til vårt eget århundre, og ennå lever
det folk som kjenner disse tradisjonene. Likevel er dette kunnskap som
nesten er glemt, men som prosjektet har bidratt til å hente fram.
På Vitenskapsmuseet vil man få muligheten til å se en
kopi av et seilmakerverksted og se hvilke teknikker som ble brukt i framstillinga
av ullseil, sier Lise Bender Jørgensen.
Utstillinga holder åpent fram til midten av juni, og en inngangsbillett
til utstillinga gjelder også resten av Vitenskapsmuseet.
EINAR MYRENGET
|