Jo renere kranvannet blir, jo mer drikkevann kjøper vi på flaske og i beholder - selv om det er over 1000 ganger så dyrt. Hvorfor?

Ola og Kari Nordmann har blitt kontinentale. Som Dagobert Sørensen i tegneserien har gjort på kontoret sitt siden tidenes morgen, møtes vi nå stadig oftere ved drikkevannsbeholderen i vrimleområdet for å tappe oss et enkelt plastkrus med kildevann. Og som de vakre, unge menneskene vi ser i reklamen, slentrer stadig flere av oss trendy omkring i solskinnet med ei vannflaske dinglende i den ene hånden. 75 millioner liter «kjøpevann» er hva vi nå tyller i oss årlig, og bryggerienes salgskurver peker bare én vei: til himmels.

Vi snakker her om vann som koster oss over 1000 ganger mer enn kranvannet, om vi tar utgangspunkt i dagens vannavgift. Vann som ikke nødvendigvis er det spøtt bedre enn det vi tar fra nærmeste kran. Noen ganger er det til og med dårligere. De flaskene som har tilsetningsstoffer som smak og/eller kullsyre, er dessuten ofte krantappet selv.

- Det er vanskelig å forstå denne flaskeboomen, at folk er villige til å betale skyhøye priser for noe de kan tappe selv for nesten ingen penger, sier professor Hallvard Ødegaard ved NTNUs Institutt for vassbygging.

Vår angst for «stoffer»

Drikkevannet vårt var ett av temaene ved årets kursdager, og nettopp forholdet mellom kranvann og flaskevann ble behandlet i flere foredrag. Salget av «kjøpevann» øker nemlig proporsjonalt med kranvannets kvalitet, om vi ser landet under ett. Et paradoks som opptar alle som steller med norsk vannforsyning, og som ikke bare har sin forklaring i vår higen etter å være kontinentale.

En av forklaringene, blir det hevdet, er at Ola og Kari har en sann skepsis til «stoffer». Så når det lokale vannverket stolt forteller at «nå har vi redusert aluminiumsmengden i drikkevannet», hører Ola og Kari bare ett ord, aluminium, og tenker «aluminium, hjelp, det er jo helsefarlig!» - og styrter til nærmeste butikkhylle. Det gjør de også når avisene med jevne mellomrom opplyser om at det ene eller det andre stoffet er å finne i kranvannet. - Men det er jo faktisk slik at alt vann inneholder noe, også stoffer vi trenger. Som for eksempel salter og mineraler, forklarer Ødegaard.

Og deklarasjoner kan ofte forvirre mer enn de informerer. Ødegaard har selv funnet vann som markedsføres med spesielle karakteristika - som ikke nødvendigvis er så helsebringende, hvis man går dem nærmere etter i sømmene. For eksempel kan man ofte finne vann med deklarert høyere nitratinnhold enn ønskelig, i de plastbegrene som serveres på internasjonale flyplasser.

Vannkvaliteten opp

Kvaliteten på norsk drikkevann blir stadig bedre. Men Ødegaard medgir villig at ikke alle nordmenn har godt vann i krana. Selv om 80 prosent oppgir at de er fornøyd med drikkevannet, er det 1,3 millioner av oss som ikke har tilfredsstillende vannforsyning. Vannet behøver ikke derfor å være helseskadelig, men det kan være grumsete, misfarget eller dårlig på smak.

Stortinget har derfor vedtatt en opprustingsplan for norske vannverk, og denne opprustinga er i full gang. Professor Ødegaard er godt fornøyd med å kunne fortelle at det er de metodene for humusfjerning, som hans institutt utviklet på 80-tallet, som i dag er i bruk. - Norge er et foregangsland på slik teknologi, sier han.

Det vil koste rundt 4 milliarder kroner å sørge for at hver eneste Ola og Kari får godt vann i rørene, et mål som skal være nådd i løpet av få år. I dag er vannavgiften på en drøy femmer per kubikkmeter, i landsgjennomsnitt. Skal alle nordmenn få prima kranvann, vil den trolig havne på det dobbelte. - Men fortsatt vil «kjøpevannet» være 750 ganger dyrere. Har vi da overhodet bruk for vann på flaske?, spør professor Hallvard Ødegaard.

Vi kan klage på det norske klimaet, men nedbørsmengdene her til lands gjør oss til en av verdens mest misunnelsesverdige nasjoner når det gjelder tilgang på vann til vannforsyning. Vannet er vår viktigste fornybare ressurs, og nesten hele landet har god tilgang på ferskvann.

Årlig forbruker hele landet 840 millioner kubikkmeter kranvann i året, som vi tar fra innsjøer og tjern (84,5 %), elver og bekker (9,5 %) og grunnvann (6,0 %). 38 prosent av norske vannverk, som betjener 66 prosent av befolkningen, tilfredsstiller vedtatte kvalitetskrav. Det vil si at disse vannverkene desinfiserer vannet og fjerner humus (farge) og partikler, samt gjør vannet mindre korrosivt, der det er nødvendig.

En norsk gjennomsnittsborger forbruker rundt 130 liter vann i døgnet. Av dette går åtte liter til mat og drikke. Når bare ca 5 prosent av vannet blir konsumert, kan man stille seg spørsmålet om det er hensiktsmessig å behandle alt som blir levert. Man skal imidlertid huske på at vannet må ha god kvalitet også for en rekke andre bruksområder, f.eks. til vask, og det er dessuten økonomisk mer fordelaktig å rense store vannmengder framfor små. Alternativet ville være et utall små vannverk i husholdninger og industri, en langt dyrere løsning.

Rent vann topper statistikken over Ola og Kari Nordmanns drikkevaner. Årlig konsumerer hver av dem ca 170 liter vann, snaut ti prosent av dette er «kjøpevann». Tett på følger kaffe (165 liter), melk (139 liter) og brus (117 liter).

Vi møtes ved vannposten

Også ved NTNU har drikkevannsbeholderne gjort sitt inntog. Hittil har et sted mellom 60 og 80 institutter, avdelinger og verksteder opprettet vanningshull der de ansatte kan tappe seg et glass krystallklart vann fra kilder i Nordfjord, Østerdalen eller Telemark - til en årskostnad på anslagsvis 300 000 kroner. Nå er ikke Jonsvannet noe dårlig alternativ, men alt tyder på at beholdervannet - når det bare er plassert der folk ferdes - slett ikke i særlig grad erstatter vann fra krana, men derimot reduserer inntaket av kaffe og brus i arbeidstida. Det lærer folk rett og slett det mange har glemt: at ingenting overgår vann når det gjelder drikke. Dessuten, mener mange, virker det oppdragende i forhold til dette med å få i seg nok væske dagen igjennom. Og sånn sett må jo vannpostene sies å fremme både trivsel, sunnhet og velvære.

NTNUs innkjøpssjef Ragnar Møller ser det derimot ikke som universitetets hovedoppgave å oppdra folk til gode drikkevaner, og slutter seg til professor Ødegaards spørsmål om behovet for kjøpevann. - I disse Orgut-tider er dette ytterligere et bilde på besparingspotensialet! For hvert institutt er ikke vannkostnadene store, men til sammen utgjør de et anselig beløp som heller burde gått til universitetets primæroppgaver. For eksempel er 300 000 kroner omtrent akkurat det en stipendiat koster, minner Møller om.