I Universitetsavisa nr 1/98 kommenterer Rune Logstein undervisningen til sosialøkonomi grunnfag, som Institutt for sosialøkonomi gir. Logstein skriver at «Instituttet gir god innføring i de fleste av de emnene som står på pensum, men det er store mangler i det pensumet som serveres oss studenter...» Manglene er åpenbart så store at bare dårligste karakter kan benyttes. I likhet med en del studenter som stryker til eksamen, er jeg ikke enig i alle vurderingene til «sensor», og ber derfor om spalteplass for en kommentar. Innled-ningsvis vil jeg imidlertid understreke at instituttet er glad for at Logstein - og andre studenter - kommer med innspill slik at studietilbudet vårt kan bli bedre.

Før jeg går inn på det jeg oppfatter som hovedinnvendingene til Logstein, vil jeg kommentere noen mindre viktige momenter i hans innlegg.

Logstein hevder at det i grunnfagspensumet er «satt av stor plass til læring av vekstteori». I hovedboka i makroøkonomikurset er det ett kapittel om vekstteori som er pensum. Det at makroøkonomiske modeller på grunnfag ofte forutsetter ledig produksjonskapasitet (arbeidsledighet) er ikke det samme som å forutsette økonomisk vekst, kanskje snarere tvert imot.

Jeg kjenner meg heller ikke helt igjen i det som beskrives som «fri flyt»-filosofiene. Analysene av handel mellom land forstår jeg kan bli oppfattet som ensidig argumentasjon for fri handel. Noe av grunnen til dette er at forutsetningene bak disse analysene i forholdsvis liten grad problematiseres, fordi fokus er forståelse av selve modellmekanismene. Derimot er jeg litt forbauset over at Logstein nærmest oppfatter «frie kapitalbevegelser» som et slags dogme i sosialøkonomisk teori. I makromodellene vi benytter, forutsettes ofte frie kapitalbevegelser, fordi dette i stor grad faktisk gjelder i dag. Men vi diskuterer også økonomisk politikk innenfor slike modeller under andre forutsetninger om kapitalbevegelsene, noe som kan gi andre konklusjoner, f.eks. med hensyn til politikkanbefalinger.

Etter det jeg kan se, dreier imidlertid Logsteins hovedinnvending seg om manglende undervisning om

1) forholdet mellom økonomisk vekst og bærekraftig utvikling, og

2) alternative økonomiske systemer.

«Bærekraftig utvikling» er såvidt med i grunnfagspensum, mens alternative økonomiske systemer ikke er med. Hovedgrunnene til dette er som følger.

Grunnfaget i sosialøkonomi tar sikte på å gi en innføring i moderne sosialøkonomisk teori og metode. Det betyr at undervisning og pensum konsentreres om sentral mikro- og makroøkonomisk teori, med enkle anvendelser innenfor felter som miljøøkonomi og offentlig økonomi. Mange av våre studenter synes sosialøkonomi er et vanskelig fag, blant annet fordi vi bruker formelle (matematiske) modeller. Det er derfor klare grenser for hvor mange tema som kan legges inn i et grunnfag uten at det blir for omfattende, gitt at vi ønsker å gi en innføring i faget som presisert ovenfor. Grunnfaget i sosialøkonomi ved NTNU er nokså likt det som tilbys andre steder i Norge, f.eks. ved universitetene i Oslo og Bergen. Det betyr at de som studerer faget i Trondheim, ikke stiller dårligere i arbeidsmarkedet enn de som har utdanning fra andre læresteder. Og det betyr at våre studenter etter grunnfagseksamen kan fortsette med videregående studier i sosialøkonomi, enten hos oss eller ved andre universiteter. En omlegging av studiet i retning av langt større vekt på problemstillinger som ligger i 1) og 2), ville etter min mening rokke ved denne innretningen på tilbudet i Trondheim, og er derfor ikke aktuelt.

Når dette er sagt, vil jeg gjerne tilføye at vi har vurdert omlegginger av studieplaner og pensum, slik at de som vil fordype seg i spesialemner, skulle få mulighet til det også på lavere grad. Et konkret forslag som ble diskutert i forbindelse med studieplanrevisjonen som trådte i kraft for studieåret 1997/98, var å innføre valgfrie emner på mellomfagstillegget. «Miljøøkonomi» ble nevnt som et slikt mulig emne. «Økonomiske systemer» kunne tenkes som et annet emne. Mangel på ressurser er imidlertid et hovedargument mot en slik omlegging.

Det er uklart for meg hva Logstein sikter til når han sier at det ved Institutt for sosialøkonomi er «tabu å snakke høyt om problemstillinger som rokker ved vårt økonomiske system». Jeg har likevel to kommentarer til utsagnet.

For det første er det slik at mye av innsikten om økonomiske mekanismer som faget skal gi, gjelder enten det er snakk om privatkapitalistiske markedsøkonomier eller sosialistiske planøkonomier, eller noe i mellom disse ytterpunktene. Undervisningen ved Institutt for sosialøkonomi gir innsikt i hvordan en markedsøkonomi fungerer, samtidig som vi gir faglig argumentasjon for når det kan være påkrevet med offentlig styring. Grunnen til dette er primært at de økonomiene som de fleste norske sosialøkonomene må forholde seg til, er såkalte blandingsøkonomier, slik som f.eks. den norske.

For det andre er det forskjell på «å snakke høyt» og «å sette tema inn i studieplanene». Det er ikke åpenbart at redusert økonomisk vekst ? for å sikre en bærekraftig utvikling ? impliserer et annet økonomisk system. Men dersom en reiser slike tema, må analysene gjennomføres på en faglig akseptabel måte, ellers blir det lett ustrukturert «synsing», som dessuten vil gå på bekostning av en grundig innføring i fagets hovedelementer. Dette er imidlertid viktige, interessante og krevende tema som det absolutt er plass for, men da på høyere nivå i studiet.

Som nevnt innledningsvis, setter jeg stor pris på at Logstein og andre engasjerer seg i instituttets studietilbud. På den måten øker mulighetene for forbedringer. Av det jeg har skrevet ovenfor, framgår at jeg er motstander av store omlegginger av studiet. Men jeg tror det er mulig innenfor gjeldende studieplaner og pensum i noe sterkere grad å reise noen av de problemstillingene Logstein nevner i sitt innlegg. Ellers er det fullt mulig å gå nærmere inn på slike problemstillinger f.eks. i forbindelse med hovedoppgaveprosjekter. Utfordringen er herved gitt.