Å legge ned Sintef B uten å opprette en veldrevet alternativ løsning, kan bli en katastrofe for forskningen ved NTNU. Jeg vil begrunne denne påstanden med noen av mine erfaringer fra Universitetet i Bergen, der jeg studerte på 70-tallet og var oppdragsforsker fram til 1989. På begynnelsen av 80-tallet fram til 1986 hadde man der et system for administrasjon av eksternt finansiert forskning, som var en pest og en plage for oss som skulle bruke det. Det var arbeidskrevende, forstyrrende på kreativiteten og til tider direkte irriterende. I flere år måtte jeg bruke et par dager tidlig i januar for å få utbetalt forskudd på lønn. Grunnen var at bevilgningsbrevet fra forskningsrådet vanligvis ankom flere uker etter årsskiftet. Før bevilgningsbrevet ankom, kunne den ærede administrasjonen ikke behandle vårt budsjettforslag. For den unge forsker med grunnlønn på 113 000 i 1980 var en måned uten lønn vanskelig å håndtere, og etter harde tak med skjemaer med fullstendig uforståelige formuleringer fikk vi faktisk forskudd. Men først måtte naturligvis fakturaen underskrives av Universitetets direktør, eller i hans hyppige fravær til nød den hardt arbeidende underdirektør. Det gikk mye uproduktiv tid til tøvet.

Når endelig bevilgningen ankom, fikk vi godkjent våre budsjetter, hvor vi nøye førte hva som skulle utbetales i lønn, drift, reiser og alt det nødvendige. Men, hopsasa, hvert eneste år skjedde det noe morsomt. Nemlig at det ble gjennomført lønnsforhandlinger mellom staten og tjenestemannslaget, eller hva det het for noe. Forhandlingene førte til at for eksempel lærerne i skoleverket fikk lønnsforhøyelse på en forutsigbar dato, og forskerne burde jo forvente noe tilsvarende. Men den gang ei, for budsjettet var vedtatt og lønnen derved bestemt for hele året. Vi måtte vente til neste års budsjett, og etterbetaling var kort og greit ikke mulig. Festlig for andre, selvsagt, og vi fikk jo drive med faget vårt så vi fikk knapt tid til å tenke på dette.

Hvorfor ripper jeg opp i disse selsomme historiene? Jo, fordi da jeg kom til NTH, fant jeg en administrasjon for eksternt finansiert grunnforskning, som het Sintef B, og det var paradis på jord i forhold til mye av det jeg, tidligere hadde opplevd. Effektivt, veldrevet, samarbeidsvillig, kunnskapsrikt og med litt fleksibilitet. Da kunne jeg konsentrere meg om det jeg er best til: generere kunnskap, formidle den og undervise studenter.

Bergen 1986:

Etter at direktøren hadde sittet og anvist alle, sier og skriver alle, regninger for utstyr, reiser og hva vi måtte finne på å få bruk for i vår dyrebare forskning, satte noen foten ned. Da genererte de den såkalte Bergensmodellen. Bergensmodellen opprettet et eget kontor til administrasjon av den eksternt finansierte forskningen, og siden 1986 har denne ordningen fungert utmerket. Men dro de kaninen opp av sin egen hatt? Nei, først dro de til Trondheim for å lære hvordan Sintef B ble drevet og organisert. Deretter satte de seg ned og tenkte seg godt om, og laget et verktøy som i store trekk utfører den funksjonen som Sintef B har hatt i Trondheim.

Jeg finner det direkte nifst at man nå i Trondheim faktisk planlegger å legge ned Sintef B, for deretter å innføre et system for økonomisk administrasjon av eksternt finansiert forskning, som er bortimot identisk med det som ikke fungerte ved Universitetet i Bergen for 12 år siden. I alle fall har vi ikke fått noen informasjon om hvordan man vil løse oppgaven. Det skal anføres at man i Trondheim, på grunn av teknologiprofilen, har et langt høyere innslag av rene industriprosjekter enn man har tradisjon for ved de andre universitetene i Norge. Det bør vi i alle fall ha, og mye av denne aktiviteten skal og bør kanaliseres gjennom det utmerkede Sintef A. En del av de sterke gruppene vil nå overføre sin virksomhet til Sintef A, dersom de kan få en avtale med Sintef.

B-gjengen ved NTNU fyller imidlertid et viktig behov i forskningsjungelen, og nå er vi omtrent jaktbart vilt. Det bør vi ikke finne oss i etter å ha tilført universitetsmiljøet i Trondheim betydelige ressurser i alle de år Sintef B har eksistert. Dersom det finnes regnskapsmessige eller juridiske svakheter ved Sintef B, bør de rettes på. Å legge det ned, er etter min beste vurdering en dumhet. Det bør i så fall utredes et alternativ, muligvis med et lignende system som man i dag har i Bergen.