I to artikler i Universitetsavisa nr 19 - 11. desember 1997; «Settes professoren på sidelinja?» og «Canadiske professorer streiket mot ny teknologi», setter Universitetsavisa fokus på et område som også NTNU som undervisningsinstitusjon, og NTNUs vitenskapelige ansatte, bør ta tak i.

Sett fra et studentsynspunkt er mange av forelesningene allerede i dag kjedelige. I tillegg mangler mange forelesninger totalt den form for kritisk tenkning, analyse og sammensetting av informasjon som professorer (og andre vitenskapelige ansatte) synes å mene vi trenger. Hva er problemet ved at det vi allerede i dag kan lese i en bok eller et opptrykk av professorens forelesningsnotater (som er det samme fra år til år), blir tilgjengelig på nye måter (f. eks via web-sider)? Jeg er fult klar over at mange vitenskapelige ansatte ved NTNU allerede i dag legger ut sine notater på web, og jeg er ikke i mot at de forhandler med sin arbeidsgiver om å få kompensasjon for å legge ut sitt «verk» på denne måten - hvis det er det de ønsker. Jeg ønsker imidlertid å sette søkelyset på undervisningsformen mange vitenskapelige ansatte har i dag, og hvordan jeg ser utviklingen av den.

Mange vitenskapelig ansatte foreleser i dag som om de leste rett fra pensum, uten å problematisere ut fra dette (for å skape en kritisk holdning til det som settes fram) - kan dette skyldes at pensum i stor grad gjenspeiler den angjeldende forelesers syn på fagområdet? Dersom det er slik, hva er da galt med at andre kommer inn og utarbeider fagplan og pensum i faget?

Jeg vet at mange studenter synes det er en grei ordning at forelesningene dreier seg om akkurat det som står i pensum (det er en lettvint måte å studere på), men er det det universitetene skal fokusere på? Jeg tror det vil være nødvendig å tenke nytt rundt hvordan det foreleses på universitetene i årene framover. Jeg tror også at det vil framtvinge seg en diskusjon rundt hva en professors rolle, som helhet, skal være. I de framtidige diskusjonene vil også eksamensform og innhold bli diskutert.

I dag er en del av den kunnskap en bør ha med seg fra universitetet, ikke bare faglig. Det å ha et forhold til det å arbeide sammen med andre (sosialt samspill) er også viktig kunnskap som i dag i stor grad overlates til studentene selv (en bør engasjere seg i annet enn studiene).

Jeg tror at i en stadig mer teknologisk basert undervisningsframtid, så vil professorens (og andre underviseres) rolle i større grad også basere seg på å lære studentene den viktige sosiale interaksjonen som er naturlig ute i arbeidslivet. Dette kommer selvfølgelig i tillegg til det som vil få mye større fokus, nemlig kritisk tenkning rundt sitt fagfelt (og gjerne andre fagfelt), samt analyse og sammensetting av informasjon.

I artiklene i Universitetsavisa nr 19 kommer en kort inn på «virtuelle universitet», noe som også innen kort tid kan være på trappene i Norge, noe som best kan sammenlignes med det vi hittil har kalt fjernundervisning (bare at nå skjer det over internett). I en slik framtid, med de forutsetninger jeg har nevnt ovenfor, tror jeg at en professor (og andre undervisere) vil få en ny rolle ? som både faglig og sosial veileder for sine studenter. I et slik scenario tror jeg det vil være bruk for flere undervisere/professorer, ikke færre.