Etter 15 års virksomhet er Norsk senter for barneforskning gjenstand for evaluering, skifte av daglig leder, og for drøftinger av alternativ organisasjon og finansiering av denne forskningen. Bl.a. er spørsmålet om en nærmere tilknytning til NTNU lansert. Saken ble kort presentert i forrige utgave av avisa.

Det ville være bra om vurderingen av saken ble basert på kunnskap om utviklingen innenfor området, bakgrunnen for etableringen av sentret og spesielt på de erfaringer og den innsikt forskerne etter denne oppbyggingsperioden sitter inne med.

Barns posisjon i Norge kan sies å være ganske spesiell. Vi har bl.a. verdens første barnevernslov, første barneombud, og et eget departement for barns saker. Trondheim merker seg ut ytterligere med landets første barnehjem, første barneasyl, første barnehage, m.m. Denne profilen druknet litt i jubileumsårets vikinger, munker og teknologi, men er en viktig del av en bakgrunn som kan ha bidratt til lokaliseringen av et senter for barneforskning i Trondheim.

Utviklingen mot den posisjonen barn har fått, er en lang historie, med mange utsiktspunkter. Åse Gruda Skards radioforedrag «Korleis ter verda seg for borna?» i 1938 peker rett mot det som er blitt norsk barneforsknings særkjenne: «barneperspektivet». Hva dette går ut på, er lettest forklart i «anvendt» sammenheng: For å hjelpe noen, må vi vite hva de vet. Kunnskap om hva barn selv mener å se og høre og erfare, er helt nødvendig basis for enhver fornuftig «barnepolitikk».

Bakgrunnen for initiativet til et eget senter for barneforskning var at barn ikke var særlig synlige i det totale forskningsmiljøet, og nesten bare som «problem» for bestemte instanser. Et senter var bl.a. ment å skulle stimulere til forskning også ved andre forskningssteder, især der barn er lavt prioritert. Men sentret måtte bygges opp fra fag der barn har hatt en viss posisjon. Periodevis har ulike tematiske områder vært prioritert, og dermed også enkelte disipliner. Engasjerte forskerne har vendt tilbake til sine fagmiljøer med inspirasjon til å fremme et «barneperspektiv» innenfor de tilhørende disipliner.

Men mange nye områder står for tur, der sentret bare i mindre grad har gjort seg gjeldende, f.eks. kunst, økonomi, teknologi, arbeidsliv, arkitektur m.m. En uavhengig institusjon for barneforskning kan her fungere som et kritisk korrektiv, og har til en viss grad også gjort det.

Under en dynamisk og ekspansiv daglig leder har Noseb gjennomført et vidt spekter av forskningsoppdrag, og også oppnådd stor internasjonal anseelse. Det høye aktivitetsnivået ved NOSEB har dreiet seg mye om formidling av perspektiver, forståelse og nye spørsmålsstillinger i et mangfold av fora på flere nivåer. Dette har gitt inspirasjon, innsikt og arbeidsglede for mange med ansvar for barn. Dette er en stor verdi. Men det er også en form for forskning: Det har gitt forskerne innsikt i hvordan barn blir sett på her i landet - og andre steder.

Men det er viktig å hvordan denne høye profilen kan opprettholdes ved en integrering av sentret i en større enhet. For oppgaven dreiet seg bl.a. om «synliggjøring» av barn, og en økning av prestisje forbundet med dette.

Senteret (Noseb) er stort sett drevet for oppdragsmidler og assosieres derfor med anvendt forskning. Vesentlig generell innsikt og kunnskap som genereres også ved slik forskning dokumenteres lite i de vanlige rapporter som forskeren avkreves. (Det var en gang at en ved søknader til Forskningsrådet ble bedt også om å anføre undersøkelsens praktiske, anvendte verdi. I dag bør en underrapportere håpet om teoretiske og metodologiske gevinster, for ikke å belemre bevilgende instans med irrelevante saker.)

Og dessverre har heller ikke universitetet vært noen ivrig
liebhaber her, til tross for rikelig anledning til å «tappe» denne kunnskapskilden, men uten et velegnet apparat for det. Grunnen er kanskje at det ikke hjelper universitetet større i dets strev med å fremtre som «samfunnsnyttig». Fra motsatt hold virker universitetets konvensjoner og tradisjoner stengende, fordi det viktigste «tilbudet» fra barneforskningen dreier seg om en tverrfaglig innsikt, ikke bare relevant for en disiplin eller for et enkelt fakultet, men for flere på samme tid. Dette er ikke så enkelt som en kobling av ulike «elementer» eller komponenter, det dreier seg om helhetlige mønstre av f.eks. sosialøkologisk art. (Tverrfaglighet er forøvrig noe annet og mer enn flerfaglighet.)

På et av senterets seminarer om mediakunnskap uttalte en representant for NRK at det eneste grunnlaget NRK hadde for å evaluere sine programmer, var seertallene. Få kritiske innvendinger til dette har latt seg høre, enda det må være åpenbart at hvis et program er dårlig, er det verre jo flere som ser på det. Dette synspunktet bør i enda større grad gjøres gjeldende overfor forskningen, for dårlig forskning kan lett bli populær og godt betalt. Som koordinator for ORGUT skriver Per Kjøl at det er et problem «når de som benytter seg av tjenestene ikke betaler for dem». Men at et universitet må ta betaling for forskning, er et større problem. Nød lærer «naken kvinne» så mangt, og det ville opplagt være en fordel å slippe å drive butikk. Det ser m.a.o. ikke ut til at en tilknytning til universitetet er tilstrekkelig for å beskytte barneforskningen mot markedskreftene. Avhengighet av oppdrag fører til prioritering av å levere etterspurte varer, som ikke nødvendigvis er de beste. Og når det gjelder forskning der anvendelsesområdet er barn, de svakeste og mest avhengige av oss, er det grunn til særlig strenge krav til forskningen. Vi er vant til å oppfatte grunnforskning som «fri» forskning. Men hvorfor kan vi ikke ha en fri anvendt forskning?

Forskningen verken kan eller bør være «verdinøytral». Men det er viktig at NTNUs forskningsprofil ikke er ensidig dominert av bestemte interesser. Oppdragsfinansiering fører rimeligvis til at den anvendte forskningen øker sin relative andel. Det er nærliggende og aktuelt - skjønt upopulært - å
vurdere et frittstående forskningssenters mulige alternative samfunnskritiske rolle: Trenger vi en motvekt mot utvikling av forskningen som anvendt til formål som kan tenkes å true verdier som er særlig relevante for barns velferd og for barndommens livskvalitet i vårt samfunn?

Siden grunnforskningen både ved Noseb og universitetet har for trange kår, må det minnes om at ved å blande en flaske 40% sprit med en annen flaske 40% oppnår en ikke en styrke på 80%. Ved universitet, med sin oppdeling i fakulteter og disipliner, kan forøvrig en styrking av grunnforskningen lett komme til å bety en intensivert kamp om midler mellom enkelte avdelinger, snarere enn økt tverrfagliget. Det er ikke bare når krybba er tom, at de hestene bites.

Både vedlikeholdet og den langsiktige videreføringen av «faget» barneforskning anser jeg som best tjent ved en mest mulig uavhengig status, men med et mye nærmere samarbeid med NTNU enn det som hittil har funnet sted. Dette forutsetter en øket bemanning på høyt kompetansenivå som er sikret mot svingninger i kortsiktige markedsbehov.

Det det gjelder nå, er å lose «barnet» trygt gjennom farvannet mellom en kritikkløs markedsorientering på den ene siden og på den andre en tradisjonell akademisk barriere mot en helhetlig økologisk forståelse med barnet selv som den legitime opppdragsgiver.