At velferdsstaten er under nedbygging, er en erkjennelse som synker inn hos stadig flere. Men har legene et moralsk ansvar for å varsle om konsekvensene?

- Det kan se ut som om det har sneket seg inn en anelse kynisme og en viss forakt for svakhet også i våre rekker.

Den som avfyrer denne salven, er professor Steinar Westin, styrer ved Institutt for samfunnsmedisinske fag, NTNU. Professor Westin er en av en rekke medisinere som i årets første nummer av Tidsskrift for Den norske lægeforening setter søkelyset på Forskjells?Norge. At ulikhetene mellom fattig og rik i Norge øker, og at offentlige ytelser skrumper inn, er ingen nyhet. Blant annet Dagbladet har belyst dette i en artikkelserie denne vinteren, andre medier har fulgt opp. Nå besørger Tidsskriftet ytterligere dokumentasjon.

Men professor Westin lar det ikke bli med det. Han retter søkelyset mot sin egen stand ? den standen som han i egenskap av å være samfunnsmedisiner og vitenskapelig ansatt har forsket på i en årrekke:

- Legene lever under et ideologisk press - fra myndighetene så vel som offentligheten generelt. Kortere sykemeldinger og strengere sykdomsbegrep er retningslinjer vi forventes å følge opp. Færre uførepensjonerte, raskere aktivisering av pasienter, bedre oppfølging og kontroll: Fra en tidligere undersøkelse hvor vi intervjuet allmennpraktikere, vet vi at mange føler seg plassert mellom barken og veden, sier Westin.

Vokser raskest

Norge ser ut til å være det land i Europa, hvor de sosiale ulikhetene vokser raskest. Det som er nytt, er at blant disse «nyfattige» finner vi stadig flere barnefamilier: Rundt en tredjedel er unger.

Ferske data fra Statistisk Sentralbyrå viser at i tiårsperioden 1986 fram til 1995 økte aksjeeierne sine inntekter med i snitt 13 prosent. Gjennomsnittlig økning i inntektene for hele befolkningen var på fem prosent. Mens den fattigste tidelen i Norge fikk sin inntekt redusert med én prosent.

Denne tiårsperioden dekker grovt sett den tida Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland satt ved roret.

Når vi ser nærmere på hvem de fattigste er, avtegner følgende bilde seg: Største gruppe er småbarnsforeldre. Deretter kommer enslige under 45 år; enslige mødre; og foreldre med litt større barn -alderen 7-19 år. Minstepensjonistene kommer noe bedre ut, selv om også disse i snitt tilhører de med lav inntekt.

Dødelighet

Men spørsmålet om hvor store sosiale forskjeller vi skal tillate, er først og fremst politisk. Har legene noe med dette å gjøre -eller er det slik at man slutter å være lege og går over til å bli politisk aktivist så snart man sier noe om slike ting?

Professor Westin mener at man kan uttale seg om dette som lege.

- Vi får stadig mer vitenskapelig dokumentasjon på hvor mye sosioøkonomiske ulikheter betyr for forskjeller i sykelighet og dødelighet i et samfunn, sier han.

Westin får følge av Tidsskriftet på redaksjonell plass: Under tittelen «Helse og ulikhet - er vår uskyldstid over?» skriver fagsjef Berit Olsen i Helsetilsynet følgende: «Til tross for at det ikke er politisk korrekt i dagens Norge, må vi påpeke at det finnes god dokumentasjon for å hevde at inntektsutjevning sannsynligvis er det mest effektive virkemiddel for å bedre folkehelsen.»

I en sammenlignende studie av vesteuropeiske land fant man at risikoen for sykdom og død i alle land var høyere i gruppene med lavest inntekt, kortest utdanning og med manuelle yrker. De relative forskjellene var størst i Norge og Sverige. Dette var en overraskende konklusjon som fortsatt diskuteres, sier Westin.

Mye tyder på at forskjellene i seg selv fører til økt sykelighet og dødelighet. I en annen artikkel omtaler Mette Brekke ved Institutt for allmennmedisinske og samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Oslo, en undersøkelse gjort i Chicago. Undersøkelsen viser at graden av økonomisk ulikhet innen den enkelte bydel forklarer mye av den forventede levealder - det gjør derimot ikke gjennomsnittlig familieinntekt. Med andre ord: Opplevelsen av at man befinner seg på bunnen av inntektsskalaen, gir i seg selv økt risiko for sykdom og død.

Elitenes opprør

Utviklingen mot økende forskjeller foregår over det meste av den vestlige verden ? og den foregår globalt: Verdens rike land blir stadig rikere mens de fattige blir fattigere. Hva er det som gjør at ulikhetene øker?

Den amerikanske sosiologen og kulturkritikeren Christopher Lasch skriver om «Elitenes opprør» og solidaritetens kollektive forfall. Hvem bryr seg om de fattige så lenge den samlede rikdommen i landet øker? Lasch mener at solidaritetens dårlige kår i dag for en stor del skyldes oppløsningen av tradisjonelle nabofellesskap. Vi har ikke lenger så mye med naboen å gjøre: Bymennesker oppretter sine egne sosiale nettverk uavhengig av hvor i byen man bor: Stadig flere sender ungene sine til private barnehager, til private skoler, dessuten samles de fattige stadig mer i egne bydeler - uansett: Vi omgås i stadig større grad kun folk som tilhører samme sosiale lag som oss selv. Den tida hvor alle møtte et tverrsnitt av samfunnet på dugnad på grendeskolen, er langt på vei over.

I et samfunn hvor man «slipper» å se de som er «mindre heldige» enn en selv, blir legens rolle stadig viktigere, mener Steinar Westin.

- Den allmennpraktiserende legen får virkeligheten inn på sitt kontor - det gjelder også de som blir stadig mer usynlige i samfunnet. Derfor har legen et spesielt ansvar for å synliggjøre konsekvensene av den rådende helse- og sosialpolitikken, mener Westin.

- Likevel går du temmelig langt i å antyde at leger er blitt mer kyniske?

- Det er vel ikke det jeg sier: Men i likhet med andre, er leger ute på hva jeg vil kalle en holdningsmessig drift. Det som hindrer oss i å drive for langt, er nettopp det at vi får virkeligheten inn på våre kontorer.

- Men er legene blitt kyniske av seg?

-Jeg etterlyser større empati blant leger. Her kommer sosioøkonomiske skiller inn: Vi har hittil systematisk ikke-interessert oss for ulikhetenes virkning på folks helse. Offentlig helsestatistikk er heller ikke innrettet mot å synliggjøre forskjeller.

-Hvilke grupper innen legestanden er blitt mere kyniske?

-Det kan virke som om det er en merkbar «kjekk og grei»-holdning særlig blant yngre leger. Man synes å være overdrevent opptatt av teknologi, data, internett og desslike, men det ligger vel kanskje i tidsånden? Spør Steinar Westin.

- Utviklingen i retning av økende ulikheter ser ut til å fortsette. Men jeg har fått reaksjoner og kommentarer fra kolleger som gir meg håp om at pendelen kanskje er i ferd med å snu: At det skal være mulig å få disse tingene tilbake på den offentlige dagsorden igjen.