Case:

10.1: Uforutsette konsekvenser i samarbeid med entreprenør i Kina
10.2: Innskrenket bevegelsesfrihet ved ekskursjon i Kina
10.3: Studentene inviterer omstridt internasjonalt selskap til NTNUs Karrieredag

------------------------

Case 10.1: Uforutsette konsekvenser i samarbeid med entreprenør i Kina

NTNU-forskere bistår kinesisk entreprenør i å samle sammen et team av norske arkitekter til å delta i en arkitektkonkurranse for utbygging av et turistanlegg rundt ruinene av bygninger fra Tang-dynastiet. På området bor det 40 000 mennesker, mange av dem fattige immigranter fra landsbygda. De bor der lovlig og bosettingen går helt tilbake til 1800-tallet. NTNUerne får anledning til å forske på alle faser av et større prosjekt som omfatter byutvikling, bevaring, sosiale forhold i tillegg til formgiving. Kort tid etter innsendt prosjektforslag blir det kjent at utbyggeren har tvangsflyttet beboerne og sanert området. NTNU og det  norske arkitektteamet får tilbud om deloppdrag i prosjektet og NTNUs folk har fortsatt anledning til å være rådgivere samt drive forskning. NTNUs folk er kritisk til tvangsflyttingen av 40 000 mennesker. De vurderer hvorvidt de skal markere sin holdning med å avstå fra videre befatning med prosjektet, noe de regner med vil bli lagt merke til av de involverte aktører på kinesisk side. Dette veies mot et fortsatt engasjement, noe som vil gi dem mulighet til å fremføre sine argumenter innenfor utbyggingsprosjektet og samtidig få innflytelse over den videre utviklingen.

Tre professorer fra det lokale universitetet inviteres til utstilling om prosjektet ved NTNU Vitenskapsmuseet. De er NTNUs samarbeidspartnere og har deltatt i prosjektet.

Spørsmål: Den norske offentlige utstillingen av prosjektet må antas å bli lagt merke til av kinesiske myndigheter. Hvilken forpliktelse har NTNUs gruppe overfor de tre deltakende professorene som gjester Norge og utstillingen?

Generell kommentar: NTNU satser i stadig større grad på internasjonalt samarbeid, og de siste årene har flere etiske problemstillinger blitt diskutert både i media og internt på NTNU i relasjon til slike samarbeidsprosjekter. I denne saken dreier det seg om det klassiske «voice» eller «exit»- dilemmaet, altså om man for å kunne gjøre sin stemme («voice») gjeldende bør forbli involvert i prosjekter som man finner etisk tvilsomme eller om man bedre utøver påvirkning ved å trekke seg ut («exit») av samarbeidet. Det finnes neppe et allmenngyldig svar på hva som er riktig i denne typen situasjoner– det må vurderes fra sak til sak. NTNU-ledelsens holdning er å forholde seg til offisiell norsk samarbeidspolitikk, og ellers overlate denne typen spørsmål til den enkelte forskers samvittighet.

Kommentarer fra pilotutprøverne: Det kan ikke foreligge noen faglig begrunnede retningslinjer for hvor kulturrelativistisk man bør være. Metodisk kulturrelativisme innenfor kulturforskning innebærer ikke en omfavnelse av lokale rasjonaliteter. Tvert imot vil en faglig selvrefleksjon vise at kulturforskning, her innenfor antropologi, er del av modernitetens prosjekt: etableringen av kommensurerende målestokker som fanger inn kulturvariasjon i et sett analytiske begreper. Kulturforskning er en av flere måter å gjøre verden enhetlig på, og har derfor ideen om menneskehetens enhet som i alle fall implisitt premiss. I et slikt premiss ligger også innbakt en ide om autonomi: kulturell autonomi og individuell autonomi (som kan komme i konflikt med hverandre). Individuell autonomi er et ufravikelig ideal i moderne etikk. Kastesystemer kan for eksempel forstås ved sin interne logikk og til og med sin estetisk form, men kan ikke tilkjennes moralsk og politisk legitimitet.

------------------------

Case 10.2: Innskrenket ytringsfrihet ved ekskursjon i Kina

Lærere fra NTNU drar sammen med et tjuetalls studenter til Kina som del av et semesterprosjekt om boligbehov, infrastruktur og bevaringshensyn i forbindelse med landsbyutvikling. De har planlagt besøk i to landsbyer for å studere behov og planlegge løsninger blant annet gjennom å foreta intervjuer av landsbyfolk. Etter å ha ankommet Kina får de forbud mot å besøke stedene av nasjonale myndigheter som mener forholdene der er for urolige ettersom innbyggerne frykter å måtte flytte fra hjemmene sine. Vurderingen er at et besøk fra utlandet vil kunne forverre situasjonen. Etter forhandlinger slipper gruppen fra NTNU inn under forutsetning av at de ikke tar opp spørsmål som har med forflytning av folk å gjøre. I gruppen er det også kinesiske studenter som fungerer som tolker. NTNUs lærere er naturlig nok ikke begeistret for restriksjonen, men har hensyn å ta både til informantene og til de kinesiske studentene. I tillegg gjelder det å ivareta et godt forhold til kinesiske myndigheter med tanke på fremtidige undervisningsopplegg.

Spørsmål 1: Fri forskning og undervisning trues av såpass alvorlige restriksjoner av ytringsfriheten. Skal kursopplegget gjennomføres?

Spørsmål 2: Det må antas at bekymrede landsbyboere vil snakke om faren for forflytning dersom besøket gjennomføres. Hvilket ansvar påtar NTNUs folk seg i den sammenhengen?

Generell kommentar: Samarbeid med totalitære regimer med manglende ytringsfrihet skaper etiske utfordringer for NTNU-ansatte. I samarbeid med andre kulturer må vi kanskje til en viss grad tolerere restriksjoner av fundamentale rettigheter som vi aldri ville jenket på her hjemme? Så langt har vurderinger omkring hva slags restriksjoner man skal tolerere blitt overlatt til den enkelte forsker og de enkelte forskergruppene. Et spørsmål er om NTNU som institusjon også bør ta stilling til slike spørsmål, utover å forholde seg til offisiell norsk politikk.

Kommentarer fra pilotutprøverne: Skal man arbeide innenfor systemer som ikke anerkjenner moderne former for individuell autonomi (menneskerettigheter, ytringsfrihet og så videre) må man antagelig lage pragmatiske kompromisser. Slike kompromisser kan begrunnes i verdien av kommunikasjon/interaksjon. Verdien av slik kontakt må veies opp mot de krenkelser man mener å kunne identifisere fra sak til sak. Prinsipielle grenser for kompromisser er vanskelig å etablere, men må hele tiden være en del av diskusjonen.

------------------------

Case 10.3: Studentene inviterer omstridt internasjonalt selskap til NTNUs Karrieredag

Studentene arrangerer karrieredag på NTNUs campus og har fått en lang rekke selskaper til å komme. Det er en fjær i hatten at flere kjente internasjonale selskaper vil profilere seg for studentene.

På åpningsdagen får arrangøren kritikk fra en interesseorganisasjon for at de har invitert et selskap som driver oljeutvinning i et okkupert område og på dette grunnlaget anklages for brudd på Folkeretten. NTNUs ledelse må svare på hvorfor man har latt et slikt selskap få profilere seg på universitetet, og viser til at NTNU som offentlig universitet forholder seg til norsk utenriks­politikk og statlige etiske retningslinjer. Selskapet selv hevder at det ikke har brutt noen internasjonale lover eller regler med sin virksomhet..

Karrieredagen ved NTNU er et studentdrevet arrangement, og arrangørene sier de har begrensede ressurser til å sjekke bakgrunnen til alle bedriftene som deltar. Arrangørene sier at de ikke var klar over forholdene før de ble kontaktet av interesseorganisasjonen og at de nå ønsker å vedta en etisk praksis for karrieredagen.

Problemstillinger av den typen som vises her gir grunnlag for refleksjon ut fra flere perspektiver:

Spørsmål 1: Arrangørens perspektiv. Kan jeg som arrangør komme opp i denne typen problemstillinger hvor jeg må ta stilling til om jeg skal invitere et omstridt selskap eller en ansatt fra et omstridt selskap til å delta på et arrangement eller forskningsseminar? Hvordan bør jeg da tenke?

Spørsmål 2: Kollektiv refleksjon. Hvordan skal vi som studenter og forskere ved NTNU forholde oss i saker som angår samarbeid med internasjonale selskap?

Spørsmål 3: NTNU som institusjon har et samfunnsansvar. Gir norsk utenrikspolitikk, statlige etiske retningslinjer og nasjonale forskningsetiske retningslinjer tilstrekkelig veiledning i den aktuelle saken? Hvordan bør NTNU håndtere slike saker?

Generell kommentar:
I denne saken handler det om et samarbeidsarrangement med næringslivet, hvor det aktuelle selskapet anklages for brudd på Folkeretten. Saken kunne også handlet om samarbeid med selskaper som anklages for brudd på menneskerettigheter, alvorlig miljøskade, korrupsjon eller ulovlig våpensalg, eller det kunne handlet om offentlig innkjøp eller om universitetet bør ta imot gavemidler fra et omstridt selskap. Bør NTNU som institusjon ta stilling i slike saker utover det som er gjeldende norsk politikk og statlige etiske retningslinjer (forvaltning, anskaffelser, investeringer)? I dette tilfellet var samarbeidsparten et norsk datterselskap av et omstridt internasjonalt selskap. Er det et gyldig argument i dette tilfellet? I en konkret anskaffelsessak ved UiO konkluderte den norske klagenemda for offentlige anskaffelser at et norsk datterselskap ikke skal måtte stå til rette for selskapets virksomhet i et annet land. Dette er likevel spørsmål som må vurderes fra sak til sak.

I forbindelse med saken om Karrieredagen er det NTNUs studenter som arrangerer. Hvilket ansvar har NTNU for hva som skjer på NTNUs arealer i regi av studentene? Man kan også spørre hvor langt studentenes ansvar strekker seg i slike situasjoner.

Saken reiser dessuten spørsmål om hvordan man generelt begrunner sine standpunkter: Det kommer frem påstander fra ulike kilder, hvor en interesseorganisasjon hevder at det er alvorlige brudd på internasjonal rett, mens selskapet selv mener at det ikke foreligger noe slikt brudd. I hvor stor grad kan slike kilder gi informasjon som er egnet til å begrunne et etisk standpunkt?  Og når det ikke finnes definitive retningslinjer, hva skal man legge vekt på når man må utvise etisk skjønn?

Et utvalg kilder til etisk veiledning

Statlige retningslinjer og etisk veiledning om samarbeid med næringslivet finnes bl.a. her:

Utenriksdepartementets nettside om næringslivets samfunnsansvar
Statens pensjonsfond (SPU) har etiske retningslinjer om ansvarlige investeringer og lister over selskaper som er under observasjon eller svartelistet.
Regjeringens side om ansvarlige investeringer

Ulike organisasjoner gir også etisk veiledning om selskapers internasjonale virksomhet. Her er noen eksempler:

FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter
OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv
Etisk handel og miljø: Framtiden i våre hender
Amnesty International Norge om næringslivets samfunnsansvar
Initiativ for etisk handel (IEH)